Døden nær

Du og du!

Så utrolig koselig det ble å være syk, etter at jeg fortalte dere hvor forferdelig ille det var å være meg dag fire på sofaen. Alle ønskene om god bedring, varmet en fra før av varm kropp, og det var godt å høre at det ikke bare var meg som syntes synd på meg.

Tusen takk alle sammen ♥

I utgangspunktet var jeg jo liksom ferdig med å klage og syte over denne influensaen min, men jeg syns liksom ikke jeg kan la være å fortelle dere om døden nær-opplevelsen jeg hadde fredag kveld. Det skjer tross alt ikke så mye i en Bustenelliks liv, så når det først hender noe, gjelder det liksom å få det med!

Dere husker kanskje at jeg sånn i forbifarten i mitt forrige innlegg, nevnte at jeg er så redd for blod? Vel, fredag kveld fikk jeg en lite hyggelig påminnelse om hvorfor så er tilfellet: I et noe tårevått og selvmedlienhetspreget øyeblikk var jeg på telefonen med Bustemannen. Han hadde jo tross alt lovet å være hjemme og stelle med meg, men når han nå var borte på fjerde timen, begynte pasienten å bli utålmodig. Om han ikke snart kom hjem? "Ouæ! Jeg blør. Jeg blør! Jeg bløøøøør!" Jeg rakk såvidt å slenge fra meg telefonen, før jeg stormet ut på badet. Dasspapir og bomullsdotter. Kald klut på nesa. Da gir det seg. Vanligvis.

Etter ti minutter hadde blødningen tiltatt, og blodet rant. Bokstavelig talt.

(Og nei, jeg overdriver faktisk ikke.)

"Kommer du snart? Jeg trenger hjelp!" hikstet jeg inn i telefonen, mens blodet sprutet.

"Jada, jeg er i butikken. Snart hjemme. Slapp av!"

Jeg har en lang historie som nesebløder. Jeg har erfaring i å tette toalettet, og har fått mor og far bleke av bekymring mang en gang. Når det først blør, så blør det. Big time. Og joda, jeg kan alle triksene i boka. En morgen da jeg gikk i åttende klasse og skulle rekke skolebussen, begynte blodet å renne ti minutter før bussen gikk. Med en drøy halvtime på buss før man ankom skolen, og kun én bussavgang, var det intet alternativ å stå det over, så jeg troppet opp på bussen med en bomullsdott i hvert nesebor, avispapir i ganen og en rød bomullstråd på hver tommeltott. No kidding. Det gav seg den gangen, men jeg har ikke tall på hvor mange morgener jeg har hilst mine venner blidt god dag, før jeg med sammenbitte tenner og en hel bomullsplantasje i nesa har hveset "hold kjeft!".

Og ja, jeg har vært hos neselegen og brent. Fire ganger!

Og slik stod jeg da, lent over vasken, mens stjernene foran øynene ble fler og fler. Hele Melkeveien befant seg liksom på badet vårt denne fredagskvelden. "Ja, ja, så var det slik det skulle ende med meg. Det var jo dumt jeg ikke rakk å tørke støv av den orkideen på vasken her først." Etter nye ti minutter ringte jeg atter Bustemannen: "Nå må du komme! Jeg svimer av!"

Og Bustemannen kom. Og Bustemannen fikk plutselig en større forståelse for hvorfor hans kone hyler av skrekk bare hun ser en dråpe blod. Han hadde neppe ventet seg det synet som møtte ham på badet. Å si at det så ut som katten var drept i den hvite røde vasken, er faktisk ingen overdrivelse. Å ta bilder var det siste jeg tenkte på, der jeg etterhvert hang over vasken, men jeg garanterer for at femogtyve minutters fossende neseblod gjør sitt. Både med badet og bløderen.

Det stoppet opp til slutt. På forunderlig vis. Jeg husker ikke hvordan, men jeg husker at Bustemannen nærmest måtte bære meg til sengs etterpå. Melkeveien hadde ekspandert voldsomt. "Skjønner du nå hvorfor jeg er så redd for blod?" spurte jeg mannen senere på kvelden. "Ja, jeg skjønner det nå, men det hjelper jo ikke at du blir stressa heller," forsøkte han. "Det vet jeg vel, men når det blør og blør og ikke stopper opp, så blir du etter hvert ganske redd," forklarte jeg. "Joda, men det skulle vært litt av et medisinsk tilfelle, dersom du hadde blødd i hjel av neseblod!" bedyret han. "Kan hende det, men hvem vet hva som ville skjedd dersom man svimet av med hodet i vasken, mens både vann og blod fosser!" Det gjelder å ta i bruk litt kraftfulle midler når man skal gi ektemenn skyldfølelse for ikke å holde sine løfter om å være hjemme og trøste...

Og formen? Den er heldigvis bedre.

Og du? Har du meldt deg på give away?

Ønsker deg og dine en god adventshelg videre!

Bildene er tatt utenfor Bustehjemmet lørdag kveld. Det snør, det snør...

Neste gang jeg gir lyd fra meg, skal jeg fortelle om de løsemiddelskadene jeg hintet om i går. Lover.

som ønsker de nye følgerne velkommen til galskapen

Ta gjerne en titt innom på Facebook også!