På sengekanten, del 2: Pinlig avsløring

”Hah! Nå tok jeg nesa di! Nå tok jeg den!” Bustemannen vifter triumferende med tommeltotten klemt mellom pekefingeren og langemann. ”Få den tilbake!” roper jeg mens jeg griper etter hånden hans. For sent. Bustemannen har allerede kastet den av gårde, og den landet på dørterskelen. ”Natta!” sier Bustemannen og snur seg med ryggen til. I brøkdelen av et sekund blir jeg liggende handlingslammet, før jeg kaster meg rundt og røsker tak i nesetyven. ”Hent nesa mi! Du henter nesa mi før du legger deg til å sove!”
”Ne-he-hei!” erter Bustemannen. ”Hent nesa!” kommanderer jeg, med påtatt gråtkvalt stemme. Sannheten er at jeg faktisk begynner å bli ganske panisk; jeg må ha på plass den nesa før jeg kan telle sauer og hilse Jon Blund blidt god kveld.
”Du er ikke sann! Treogtyve år og du tror at nesa di faktisk er borte?”
”Ødelagt av en barndom med nesetraumer,” forklarer jeg, og forsøker nok en gang å dytte mannen ut av senga og bort til dørterskelen der nesa ligger.

Ja, for jeg er jo ikke så dum at jeg faktisk tror at det bare er å røske av hvilken kroppsdel det skulle være, og kaste den av gårde. Det er bare det, at enkelte ting vokser man aldri i fra. For eksempel kan man fortsatt synes kinderegg er godt, selv om man er konfirmert for lengst. Min greie (i tillegg til kinderegg selvfølgelig), er nesa mi. Den jangler du rett og slett ikke med! Tar du den, må du pent sette den tilbake skal jeg klare å gjenfinne roen. Bustemannen finner dette ustyrtelig festlig, og er glad for at hans svigerfar har lagt et godt grunnlag for min frykt.

”Greit. Jeg henter nesa, hvis du lover og bloggifisere det. Dumma.” Jeg tenker meg om i to sekunder, og samtykker. Jeg må ha nesa, koste hva det koste vil. Bustemannen karrer seg ut av senga, tusler bort til døra, plukker opp nesa og setter den pent på plass. Midt i sin frustrerte frues ansikt. ”Takk!” sier jeg, med hånda beskyttende plassert over nesa. ”Fornøyd?” spør Bustemannen så, før han setter inn dødsstøtet:

”Hva gjør du hvis jeg svelger nesa di neste gang, da?”

Spørsmålet blir hengende i lufta, mens han snur seg med ryggen til og sovner. Selvfølgelig. Tilbake ligger jeg. Skremt. Undrende. Med to hender på nesa. Svelge nesa mi? Går det an? Hva i alle dager gjør jeg da? Jeg ligger våken i natten, og innser at aldri kan jeg senke skuldrene igjen.

Dere får bare le.

,åpen og ærlig