En viktig klisje om krig og fred og sånn

I dag har det vært et skikkelig ruskevær her i Den andre byen (også kjent som Fredrikstad for uinnvidde). Det har vært kuldegrader og snøvær, i tillegg til sur vind. På slike dager kjenner jeg takknemlighet over at klesskapet er fylt av varme, tykke klær, og at jeg har skjulet fullt av ved. Jeg har vært heldig og har kunnet tilbringe dagen innendørs, på jobb, i bakeriet.

På en slik ruskeværsdag, er det naturlig at været blir tema for småpraten over disken, og det er et absolutt flertall av de menneskene som offer seg over Kong Vinter. Én av disse små samtalene skilte seg imidlertid ut i dag, og jeg kjente at jeg fikk en enorm trang til å dele nettopp denne kundes tanker med dere, for han minnet meg på noe som er så lett og glemme i all vår velstand.

For én gangs skyld, traff jeg et annet menneske som prissatte vinteren like høyt som jeg selv gjør, men hans begrunnelse var en ganske annen en min (som til dels er ubegrunnet, men som også i stor grad dreier seg om allergier). Han syntes nemlig det var fint og bo i Norge, til tross for bitende kulde, fordi i vårt kalde vinterland er det ingen som kriger og herjer slik de gjør i de varmere strøkene.

Nå er vel ikke nødvendigvis temperaturen avgjørende for hvorvidt folk bestemmer seg for og slå i hjel hverandre eller ikke, men uansett er vi heldige, vi som bor i kalde nord. Kan hende er det kaldt, men de aller, aller fleste av oss kan i alle fall leve uten frykt. Vi behøver ikke være redde for og miste nære og kjære i kamper, for selvmordsbombere eller landminer. Vi behøver ikke frykte sulten, for de aller, aller fleste av oss har så det bugner i matskapet. Vi kan tro på hvilken gud vi vil, og vi kan la meningene våre styre valg av politisk parti, fremfor frykten. Hva gjør da et halvår med kulde og mørke? Ville du byttet?

Og jada, jeg vet det! Krig og fred og barna i Afrika og sånn. Jeg forsøker ikke å stille til Miss Norway (forestill dere den fadesen, liksom) eller noe, men klisjeer ble ikke til fordi de var så meningsløse. Innimellom er det kanskje greit og bli utsatt for disse klisjeene, om ikke annet så for og sette livet litt i perspektiv, og ikke dulle seg inn i sin egen elendighet (selv om også det er lov nå og da).

Ellers har jeg lyst til å si tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene etter at jeg fortalte om den lille spiren i magen. Det er godt dere har troen – det styrker min også. Kanskje er det på tide å bevege seg litt utenfor komfortsonen, og være litt vill? Tiden vil vise…

som også har kommet seg på Facebook!