Abstinenser

I høst har jeg virkelig hatt ånden over meg, og brukt masse tid på kjøkkenet. Plutselig har det vært moro å bake, og jeg har smidd kua mens jernet har blitt melket. Muffins, kvikklunsjkaker, boller, kokosboller – den deiligste kaffekos har blitt tryllet frem hver eneste helg til Bustemannens store glede.

Men så! Så ble assistenten på kjøkkenet sykmeldt. Assistenten ble til og med innlagt på sykehus! På ubestemt tid. ”Jeg får den tilbake før jul, eller?” spurte jeg doktoren bekymret.”Ja, nei altså vi kan ikke love noe,” kvekket doktoren, som knapt nok var ferdig med stemmeskiftet. ”Jammen du må da skjønne at det er viktig at jeg får den i arbeid igjen før julebaksten skal påbegynnes?” spurte jeg. Jeg innså imidlertid raskt at den unge doktoren nok neppe skjønte viktigheten av nettopp det, og motet sank da han forklarte at han ikke kunne merke pasienten som prioritert i operasjonskøen. ”Signer her, her og her, og vi sender deg SMS når den er klar.”

Så, nå sitter jeg her da. Med hendene i fanget mens jeg tvinner tommeltotter. Det går jo an å bake uten assistenten også, men det blir en langt tyngre jobb, og da frister det ikke så veldig og knyte fast forkledet og brette opp ermene. Til tross for at assistenten fortsatt inkluderes av garantien, krysser jeg fingrene for at den ikke er så syk at det må avholdes begravelse. Vi har liksom blitt et godt team, og det ville være sørgelig om jeg måtte finne en annen følgesvenn etter bare fire år. Forhåpentligvis er det bare en kraftig forkjølelse, og litt hoste som er problemet.

Fryseren skriker etter påfyll, og jeg har mange oppskrifter jeg fortsatt kunne tenke meg å prøve. Det er ikke så ofte bakeånden dukker opp, og da er det så dumt at den ikke kan utnyttes når den først er her.

Så kjære Kenwood’n min: Bli frisk. Du er savnet, og jeg (og Bustemannen) trenger deg.

 

, slavedriveren din.