Dårlig samvittighet

Det er mulig at jeg med dette innlegget fremstiller meg selv som riv ruskende gal, men det ville i så fall ikke komme som et sjokk på noen av dere om så skulle være, vil jeg tro. Overskriften antyder at jeg i dag har tenkt til å si noen velvalgte ord om dårlig samvittighet – muligens fordi jeg har dårlig samvittighet selv. Om ikke velvalgte, så har jeg i alle fall noen ord om dårlig samvittighet. Den generelt dårlige samvittigheten.

”Den bare lå der og ropte på meg” er et mye brukt forsvarsargument når det kommer til kvinner og salg. ”Jammen så la den bare rope” responderer som regel Bustemannen til et slikt argument. ”Du hopper jo ikke når jeg sier hopp, så hvorfor skal du kjøpe når den sier kjøp?” At det handler om samvittighet har han selvsagt ikke skjønt. Ikke ville han skjønt det om jeg forklarte det heller, tror jeg.

Ja, for det går faktisk på samvittigheten løs. ”Stakkars den genseren som ligger der helt alene. Det er jo ingen som vil ha den. Så trist det må være for den genseren og bli glemt slik.” Eller ”den stakkars, stakkars cardiganen som mangler en knapp. Ingen er perfekte. Og den knappen? Den kan vi jo bare sy på igjen.”

Eller de stakkars vesenene hjemme hos meg, kalt blomster. Skulle jeg slumpe til å ødelegge et blad, eller velte en potte, må jeg alltid be pent om unnskyldning. Tenk hvis den stakkars blomsten føler seg oversett og mishandlet? Det kan vi jo ikke ha noe av, kan vi vel? At jeg glemmer å vanne, er en annen side av saken…

Bustemannen bare rister på hodet, og kaller meg en gærning med tvangstanker. Hvis tvangstanker innebærer å vise omtanke for omgivelsene, så kan jeg helt klart leve med en slik diagnose. Det jeg imidlertid lurer litt på, er hvorfor det er slik? Min foreløpige hypotese går ut på at det er de voksne sin skyld. Det er de som lærer barna å personifisere. Så vidt jeg kan huske, var det til og med et eget tema i norsktimene på barneskolen. Personifisere – tillegge menneskelige egenskaper til dyr, planter og døde gjenstander. Og Alf Prøysen. Alf Prøysen som skrev om den stakkars teddybjørnen som var storgevinst på sirkustivoli. Han kan også få litt av skylden. Hadde det ikke vært for snev av sunn fornuft, kunne leketøysforretningene tjent store penger på min dårlige samvittighet ovenfor teddybjørner, takket være Alf Prøysen.

Å lære å vise omsorg, er en viktig del av barneoppdragelsen, men når har man lært barnet ”nok” omsorg? Jeg antar at man har gjort en (altfor?) god jobb når 1) poden hyler som besatt fordi teddybjørnen falt i bakken – den kan jo ha brukket nakken, når 2) poden gråter seg i søvn med tanke på den stakkars Barbien som faktisk har brukket nakken, og når 3) poden vurderer å ekte en uteligger for å gi ham eller henne et nytt og bedre liv. Det er nok mange feller å gå i som forelder. Når burde varsellampene begynne å blinke? Pappa: Hvorfor overså du varsellampene? Ikke slik å forstå at Bustemannen er tidligere uteligger, men de må jo ha begynt å blinke en gang på nittitallet?

Ja, for selv om jeg ikke er en samler som fyller opp skuffer og skap, får jeg fryktelig dårlig samvittighet de gangene jeg kaster noe; ”Å, stakkars! Er den ikke ønsket lenger den, da?”. Jeg kaster likevel, men jeg må gjøre meg hard. Bustemannen skjønner ikke slikt, og endatil er det han som er samleren i ekteskapet? Er det slik at mens menn samler fordi alt er så kjekt å ha, så samler kvinner av dårlig samvittighet? Eller – er det rett og slett bare jeg som er gal?