Ei liste. Lista. Alle listene.

Om ikke lenge sendes herr og fru marsvin i feriekoloni, mens Soodus og Selma overgis ansvaret i Bustehjemmet (ja, eller Selma da, Soodus bryr seg fint lite om Yukkapalmens jordmengde og hvordan håndklærne på badet er stablet). Bustenellik og Bustemannen drar på ferie. Om ikke lenge stables V50’n full av telt, stormkjøkken, provisoriske tørkestativ, våtservietter og Yatzy – vi skal på campingferie. I den forbindelse utarbeides det i disse dager lister. Kilometervis med lister.

Det hele startet med en liste over alt det skulle skrives lister over, og deretter har jeg fulgt denne lista, punkt for punkt. Foruten listelista, er det utarbeidet handlelister, lister som omhandler ting som for enhver pris ikke må glemmes før vi drar (vanne blomster, betale regninger, skaffe dyrepass), lister som omhandler ting som for enhver pris ikke må glemmes når vi drar (bilnøkler, lukke vinduer, låse døra), lister som omhandler de som blir igjen hjemme (hvem skal ha mat når, hvor og hvordan, hvem skal tisse ute og hvem skal for all del ikke tisse inne), adresselister til de som kan vente seg postkort fra fjerne himmelstrøk (les: Danmark om været holder), og ikke å forglemme pakkelistene! De er de lengste og mest omfattende, og omfavner attpåtil de tidligere nevnte handlelistene. Det er pakkelister for klær til ham, pakkelister for klær til henne (en liste betydelig lenger enn listen over klær til ham), pakkelister over luftmadrasser, barduner og lommelykter, pakkelister over oppvaskkoster, eksklusivt servise og kjøleelementer, pakkelister over pinsetter, plaster og sukkerbiter, pakkelister over røverromaner, solkrem og årgangsboken fra NAF.

Når jeg begynte med disse listene, slo det meg hvor enkelt det var å reise på sommerferie i november og å ta inn på hotell, slik vi har gjort de siste fire årene. Da har det liksom nøyd seg med pass, Vival og majones. Vival til meg, majones til våre estiske venner. Nå derimot, skal bilen fylles til grensa for tillatte totalvekt er nådd, samtidig som vi skaffer til veie et par ekstra arbeidsplasser i papirindustrien. Bustemannen har klokelig holdt snavla om fruens lister så langt, men jeg er oppegående nok til selv å forstå at det kan synes hysterisk. Argumentene er imidlertid klare dersom det skulle komme opp som et tema ved middagsbordet: ”Jeg skriver huskelister så vi slipper å kjøpe ting på ferie som vi uansett har hjemme.” (Underforstått: Mer penger til shopping.) ”Jeg skriver huskelister for da går det fortere og pakke.”(Underforstått: Jeg vimser for mye til å klare meg uten). ”Jeg skriver huskelister fordi jeg liker å ha oversikt.” (Underforstått: Du bryr deg ikke uansett, så hold kjeft!”) Så det så!

Med eller uten lister, vi får nok en fin ferie uansett. Suksessfaktoren er fremfor alt været. Man kan si hva man vil om dårlige klær, men på teltferie spiller det liksom en rolle uansett hva man lurer seg selv til å tro (eventuelt ikke tro). Dersom teknologien står meg bi, blir ikke Bustebloggen helt livløs i den tiden vi er bortreist; jeg har mye rask som ligger og venter på tur i arkivskuffene i Bustebloggens administrasjon. Det er godt å få ryddet litt, så blir hvertfall listen over upubliserte blogginnlegg redusert. På den måten kan jeg også skremme eventuelle tjuvradder (ja, for det er jo veldig særlig at de skulle sitter her å lese om alt fjaset mitt) fra å besøke oss når vi er bortreist. I stedet trekker vi ned alle husets persienner, slukker utelyset og lar søpladunken være tom og postkassa full.

Busteklem fra

som nå kan krysse av ”skrive blogginnlegg om lister” på lista si