I Bustehjemmet er det Bustemannen som er den rolige og sindige (med unntak av når ting skal ryddes og kastes), mens jeg er den lett antennelige med sterkt utviklet evne til å si akkurat hva jeg mener.
"Jammen, du er jo så rolig?" spør folk når det kommer på tale, og de tror meg ikke når jeg forteller at sannheten er en ganske annen.
Hos Get er jeg med all sannsynlighet svartelistet på grunn av de ukentlige telefonoppringningene mine der jeg serverer de saftigste kraftsalver til en gjeng med inkompetente ansatte. Nå er det i og for seg ikke de som sitter på kundeservice-avdelingen sin feil at Internett og TV faller ut en gang om dagen her i gården, men det er deres jobb å fortelle meg hvorfor det er slik.
Bustemannen tar aldri slike telefoner. "Du er så flink til å kjefte og å møblere skap, så den jobben gjør du best!" er hans argument. Han står heller ved siden av som moralsk støtte og tørker bort fråden når hans kone blir så sint at det blir monsunregn i stua. Bustemannen var ikke til stede når følgende hendelse utspant seg, men så fort han får sjansen, forteller han, med en viss ærefrykt i stemmen, om den gangen kona hans ble så sint at hun til og med fulgte etter en lastebilsjåfør for å lese ham leksa.
Det hadde seg nemlig slik, at ut fra en bensinstasjon kom det en lastebil. Som kjent har man vikeplikt for alt og alle når man skal fra parkeringsplass til vei, men dette angikk tydeligvis ikke vår venn i lastebilen. Uheldigvis for ham, var det meg han nesten kjørte på. I det jeg var en meter i fra parkeringsplassens utkjørsel, begynte han å svinge ut på veien. Med biler i motgående felt, var det ikke så mye jeg fikk gjort; når man ligger i 50 km/t trenger man litt mer enn en meter for å stoppe. Jeg tutet febrilsk og bannet høyt (og håpet på tilgivelse) - et par knappe centimeter fra passasjersiden min stoppet lastebilen. Aldri har jeg vært så redd og så sint på én gang, noe føreren av lastebilen ganske snart skulle få merke på kroppen. Tvers over veien for denne bensinstasjonen lå det et gatekjøkken, og lastebilen skulle dit for å levere varer. Så fort jeg ble vár nettopp det, svingte jeg inn på samme plass, trampet ut av bilen og bort til mannen som da stod på lastebilens lasterampe.
"Hva i HE****E mener du med å gi F i vikepliktsregelen?" tordnet jeg til ham så halve byen kunne høre meg. "Jeg ikke så deg" stotret mannen mens han forsøkte å sjarmere seg ut av det hele med et smil og et skuldertrekk. "SÅ MEG IKKE?" "Nei, jeg ikke så deg" gjentok mannen liksom uskyldig. Jeg kjente at det svartet for meg, og gav ham en lekse om vikepliktsregler, høyre og venstre, samt dårlig syn og avsluttet med en henvisning til øyelegen, før jeg trampet tilbake til bilen min.
Jeg svingte ut av parkeringsplassen og skrattlo. Aldri, verken før eller siden, har det kjentes så godt å kjefte på noen. Det var faktisk ganske tilfredsstillende.
"Hva var det du gjorde?" Bustemannen stirret vantro på meg, da jeg fortalte hva jeg hadde gjort.
"Tenk om det hadde vært en diger slosskjempe som hadde sittet i den lastebilen?"
Ja, tenk om...
Ha en strålende fin St. Hans, dere!
Husk å titte innom Bustebloggens Give Away før du haster avgårde til St.Hansbålet.
Busteklem fra
som i normalsituasjoner er ganske stille og rolig
.jpg)
6 kommentarer:
Hehe, sånne som deg liker jeg. Som ikke legger noe mellom to stoler. Jeg er selv oppdratt til å ikke gjøre slikt, men jeg gjør det nå allikevel, så får personen være så stor og svær den bare vil.
Synes bloggen din er utrolig flott, så her skal jeg følge med ;)
He, he no lo eg godt! Og eg kjenner meg veldig igjen. Dette kunne like godt ha vore meg. Og heime med oss er fordeling av temperament fordelt akkurat som hos dokke!
Få det ut! Ja det sier nå jeg. Det er faarlig å stenge det inne. Skal en samle på minner om alle de gangene en har følt seg tråkket på
oppgjennom livet så er det fare for at en ender opp som sur gammel kjærring. Det er godt at Bustemannen din forstår å sette pris på deg som den juvelen du er.
Du MÅ høre på mannen din! Jeg og min kjære sto og skulle pante tomflasker bak en sværing med skinnjakke. Han somlet så fælt, flyttet seg ikke da han var ferdig, men begynte å prate med hun i nabo"hølet" som han tydeligvis var sammen med. På en litt syrlig/spiss/belærende måte fikk jeg spurt om han var FERDIG, og han flyttet seg ydmykt vekk.
Etterpå sa mannen min: "Herregud, SÅ du ikke at det sto Hells Angels på jakka hans!!!?
.... Neeeei, det gjorde jeg IKKE. Puh.
Der er du motsatt av meg .. Jeg er rimelig pratsom og snakkesalig til vanlig, men når det oppstår problemer jeg kunne hevet stemmen på da kryper jeg inn i meg selv, smiler og nikker med hodet: "Det gikk så bra så .... " #jfksljh#gk## !!!! ..... *kremt*
Selv helvetes engler kan bli myke som smør. Jeg har sittet og diskutert temmelig høylydt og krasst med leder av en ikke her nevnt lignende motorsykkelklubb, og han koste seg faktisk over at noen torde. Det var han ikke vant til gitt, og han rett ut digget det å få seg en skikkelig diskusjon med meninger fra magadraget.
Vi er nå heldig på en annen måte også da, for de fleste menn (med litt vett i skolten ihvertfall) vil holde seg for god til å svinge med labben mot det andre kjønn.
Kan tenke meg det var godt å få blåst ut! Ikke bare blir man sint i en sånn situasjon, men livredd, frustrert, forbannet og forvirretpå samme tid. Da er det jo godt å reagere på rett plass og sted- og til rett person. ;)
Legg inn en kommentar