Så var det tilbake til hverdagen. På en lørdag.

Plutselig var det helt stille i Bustehjemmet. Ikke en lyd å høre annet en dataens tastatur. Uvant. Plutselig så var faktisk Bustenellik hjemme alene også, og det var også litt uvant. Nå er forsåvidt hun hjemme alene ganske mye i løpet av et år, men akkurat nå var det litt uvant. For et par timer siden vinket vi "head aega" til vår kjære estiske venn. Tigerstaden og Bergen ligger i dette øyeblikk for hennes føtter, mens hverdagen atter ligger for våre. Samtidig som jeg vinket adjø til vår venn, følte jeg at jeg sendte min egen frihet den samme hilsenen. Nå er det slutt på slaraffenlivet, og den berømte havrelefsa og striesekken har hentet oss igjen. Ikke slik å forstå at Bustemannen og Bustenellik har hatt fri siden forrige torsdag, vi har vært på både jobb og skole, men det hele har liksom hatt en litt mer avslappet stemning over seg. Et snev av ferie nesten. Slik blir det når man har ferierende på besøk, og vi hadde ikke vært mye til vertskap dersom vi hadde levd livene våre slik vi til vanlig gjør. Selv om vår gjest gjerne ville oppleve hverdagslivet i et norskt hjem, kunne det muligens blitt i kjedeligste laget aldri å se en levende sjel her i huset. Her i Bustehjemmet har vi det gjerne med å hilse i døra, før vi haster videre hvert til vårt. Dagene er hektiske, og vi spøker med at det å slappe av - det kan vi gjøre når vi dør. Det er jo egentlig ingenting å spøke med.

Siden forrige torsdag har vi bodd tre mennesker i Bustehjemmet. På den tiden har vi delt både sorger og gleder, hatt gode samtaler og mang en latter. Vi har spist masse god mat, og hatt selskap av gode venner.

Vi har besøkt Gamlebyen,  feiret 17.mai og vært en svipptur på IKEA i Göteborg og shoppet stæsj for 98 SEK (ja, det er faktisk helt sant!) .

I går hadde vi en bedre middag på restauranten Chang Cheng her i Den andre byen, før vi tok en liten tur til Skjærhalden for å vise frem et lite stykke norsk skjærgård.

I dag gikk altså turen til togstasjonen. Det føles tomt og rart i Bustehjemmet, og det er nesten litt vemodig. Men, som Pippi (som forøvrig har etternavnet Pikksukk i Estland) sa; "om dere ikke drar hjem, kan dere jo ikke komme tilbake". Om man ikke sier head aega kan man jo heller ikke si tere? Vi valgte å si vi sees.

Jeg ønsker alle dere vakre lesere en fantastisk pinsehelg, og håper dere nyter solen der dere er. For mitt vedkommende er dessverre utsiktene for brune sommerben dårlige, da helgen skal tilbringes foran dataen: ♥ Eksamensforberedelser ♥

Vi blogges!