Om drømmer og kanskje litt beslutnignsvegring?

Først og fremst må jeg bare fortelle at jeg er aldeles overveldet!

I går hadde jeg 56 besøkende på Bustebloggen min, og det er ny rekord.

Jeg setter stor pris på hvert enkelt besøk, og syns det er stor stas at noen tar seg tid til å titte innom den vesle bloggen min, og gjerne legger igjen en liten hilsen.

Jeg har også fått et par nye følgere, og hjertelig velkommen skal dere være!

Vi slår ut håret og feirer med noen vakre blomster.

Forøvrig tenkte jeg å skravle litt om drømmer i dag. Som jeg ymtet frempå om i går, ramler de eksistensielle spørsmålene ned i hodet mitt i høyt tempo om dagen, og det medfører jo følgelig masse tenking. Pappa'n min og Bustemannen ville nok påstå at tenking ikke fører til noe godt i mitt tilfelle, i det jeg har det med å bli fullstendig tullerusk i topplokket hver gang jeg bedriver den aktiviteten i for stor grad,

men shit la gå.

Illustrasjonsfoto av eldre dato

Et av de store spørsmålene som har meldt seg de siste dagene, er hva i alle dager jeg driver med? Etter et fullendt bachelorstudium i økonomi og administrasjon, fortsatte jeg rett på et nytt bachelorstudium for å bli byggingeniør. Drømmen om å bli byggingeniør har jeg hatt siden niende klasse, men av ulike årsaker var det økonomistudier som ble førstevalget når jeg skulle velge utdannelse i 2006 (en stor takk til pappa for det valget - det var ikke så dumt likevel!). Når jeg da fikk mulighet til å begynne på et nytt studium etter fullendt bachelorgrad var ikke valget vanskelig - jeg søkte på byggingeniør og kom rett inn. Åtte år etter at tanken først begynte å spire. Det jeg imidlertid har glemt på de åtte årene, er hvorfor i alle dager den tanken begynte å spire! Jeg vet at jeg husket det før jul, og kan med stor sannsynlighet skylde på eksamensnerver, eksamensstress og eksamensfrustrasjon når jeg nå har glemt. Oua!

Opp gjennom årene har Bustenellik ønsket å bli det meste når hun engang ble stor. F16-pilot var vel kanskje det forslaget som var mest søkt i det jeg lider under kraftig flyskrekk. Budeie var førstevalget fra toårsalderen, men det er så som så med muligheter for jobb - hvertfall her på Østlandet. Blant drømmene i litt mer moden alder, finner vi interiørarkitekt som et alternativ. At jeg ikke har endt opp som interiørarkitekt bunner helt enkelt ut i at Oslo aldri har vært et alternativ for meg uansett formål, og også her anså jeg arbeidsmarkedet som noe snevert. Logistikkingeniør har også fristet, men jeg var rett og slett for redd. Én ting var at familiesituasjonen gjorde det relativt uaktuelt å flytte til en annen kant av landet den gangen utdannelse først skulle velges, men en ganske annen var altså frykten. Frykten for å mislykkes. Frykten for å knuse en drøm. Leve en drøm. Og det er her, etter 463 velvalgte ord, at jeg endelig kommer til sakens kjerne!

Jeg er livredd for å leve ut drømmene mine! Jeg er rett og slett så redd for å bli skuffet, at jeg heller lar det bli med drømmen. Hva hvis det ikke blir som jeg trodde og håpet? Jeg er elendig til å takle hva jeg selv anser som personlige nederlag, og for meg ville det vært et nederlag om drømmen skulle vise seg å utarte seg som et mareritt. Tenk på alle mulighetene jeg kanskje går glipp av bare fordi jeg er pingle!

Nå er det jo ikke slik å forstå at jeg unngår å forfølge en hver drøm. Jeg mener, drømmer jeg om sjokolade så tar jeg jo selvfølgelig en bit (ah.... sjokolade!). Jeg lar det ikke være i frykt for at sjokoladen kanskje skal smake annerledes enn forventet. Da jeg fant drømmemannen (altså Bustemannen, om det skulle være noen tvil), gav jeg ham heller ikke avskjed på grått papir av frykt for å sitte igjen med knust hjerte og knuste drømmer. De drømmene som skremmer meg, er heller de drømmene som handler om det mye omtalte begrepet selvrealisering. På den annen side, det hele kan kanskje også minne om beslutningsvegring? Jeg har rett og slett for mange interesser og har aldri klart å velge. Jeg har alltid vært gjennomsnittelig god (eller dårlig - halvfullt eller halvtomt glass?) i det meste (foruten ballspill og sying), og aldri hatt et tydelig talent for noe som helst. I kirken prater de om kall - jeg har aldri følt noe som helst kall til noe som helst, og venter egentlig fortsatt i spenning på hva det skal bli av meg. Flyplass kanskje? Det var det de voksne foreslo i min barndom - før flyskrekken min ble allment kjent.

Til syvende og sist er det kanskje ikke så galt å ha noen drømmer heller? Noen drømmer er jo gode å ha bare for drømmens skyld? Kanskje det er nettopp her mitt hittil ukjente talent ligger? Jeg er nemlig en mester i å drømme meg bort! Nå om dagen drømmer jeg meg helst tilbake. Tilbake til en svunnen tid, der bekymringene bestod i å skilne Ibsen fra Bjørnson, og hvor en hver SMS var gjenstand for overdreven tolkning dersom avsender var en hemmelig forelskelse. En tid hvor forpliktelsene var færre, og den ene eksamenen i året ikke var så viktig. En tid også kjent som tenårene. Dog, jeg innser at inne i mitt velse Bustehode er denne tiden med all sannsynlighet sterkt glorifisert. Når jeg tenker meg om, ville jeg jo ikke byttet bort livet jeg har i dag - det er jo tross alt det livet jeg dengang drømte om å leve nå.

Fortsetter jeg å drømme meg mer bort nå, kan jeg hvertfall drømme lenge om bestått eksamen. I stedet kan jo kanskje du fortelle meg om en av dine drømmer?

Bildene ble tatt på vår lille utflukt til Skjærhalden (Hvaler) forrige uke, og minner om en annen drøm som Bustemannen og jeg har til felles - nemlig en båt!