Pensjonister, ventebed og gullris

Fra kjøkkenvinduet vårt har vi god utsikt over nabolaget. Fra det ser vi hovedveien i boligstrøket vårt, og de fleste naboene. Nå er verken min bedre halvdel eller jeg noen gardinkikkere, men innimellom er det nesten umulig å la være. Slik var det for meg i dag. Jeg skulle spise frokost og satt med lokalavisa foran meg, men nyhetene fikk pent vente til siden. Jeg satte melken i vrangstrupen og hjertet i halsen, for plutselig fikk jeg øye på en gammel mann oppe i et epletre! Våren har kommet og blomstringstiden for frukttrærne er rett rundt hjørnet, så vår kjære nabo skulle selvsagt beskjære de flotte trærne sine. Da jeg selv ikke eier sperrer hva høyder angår, er jeg neppe rette person til å rope "vær forsiktig", men jeg blir likevel fylt av skrekk og akutt omsorg når jeg ser en hvithåret pensjonist i toppen av et tre. Vår nabo later imidlertid til å være en oppegående kar, og visste helt sikkert hva han drev med.

Når vi først snakker om kjøkkenvinduet vårt... Jeg hevder at vi ikke er noen gardinkikkere, men dere naboer tror antakelig noe ganske annet, siden vi sitter ved kjøkkenvinduet både titt og stadig. La meg få benytte anledningen til å fortelle dere at vi ikke spaner på dere. Neida, vi snakker i telefonen. Det høres ut som en ganske dårlig dekkhistorie, men faktum er at halve huset er bygget av såkalt knubb, og det finnes ikke dekning for mobiltelefon innendørs bortsett fra nettopp ved kjøkkenvinduet!

Men tilbake til disse vårtegnene. I tillegg til at pensjonister i tretopper, har det også begynt å spire og gro utendørs. Se bare her:

Jeg vet at bedet ikke er mye å skryte av, men det er strengt tatt bare en midlertidig løsning. Stedet der blomstene stod skulle fylles igjen, og mannen måtte flytte dem i hui og hast da kona skrek STOPP! IKKE drep blomstene mine! Siden deler av hagen skal graves opp, har vi ikke tatt oss bryet med å gjøre så mye med "bedet" enda; det er et ventebed. Det er moro med gamle hus og oppussingsprosjekter (les: jeg er lei av alt som tar tid), og i sommer skal bryggerhuset ferdigstilles (les: hvis skomakerens barn får sko). Men, nå var det vårtegn vi snakket om, ikke travle og opptatte snekkermenn eller utålmodige og til dels upraktisk anlagte koner.

Lørdag før påske plantet jeg perleblomster og nå har de så vidt sprunget ut. De har strukket seg mange centimeter, og kan snart søke innpass i solsikkefamilien. Disse små, blå bjellene matchet jo de rutete IKEA-kurvene mine perfekt! Hvis du tror det handlet om nøye planlagt interiørdesign, kan jeg fortelle at det var det selvfølgelig (ikke)! Det er koselig med blomster på arbeidsplassen (de står på skrivebordet) - da går arbeidet så mye lettere!

I gangen står dette gullriset. Det er min kjære som står bak den festlige kreasjonen, og han skal berømmes for 1) flott bruk av den gamle, brune glassflasken vi fant på loftet 2) god fargekomibnasjon i kreasjonen og gangen forøvrig 3) å ha gledet kona si med noe vakkert. Planen er med tid og stunder å forsøke å få gullriset til å trives utendørs, men vi får finne ut hva som skal graves hvor først, tror jeg.

En kjær slektning hadde forresten også et slikt gullris en gang i tiden. Det gullriset stod der så fint og flott, helt til en nær, felles slektning skulle klippe plenen. Sistnevnte slektning var fargeblind... (Historien er anonymisert av hensyn til involverte).

Hvordan står det til med vårtegnene

hjemme hos deg?