Den dagen jeg gråt min siste tåre

Dere må ikke være redde.

Det er ikke dere de er kommet for å ta.

Det er jeg som skal dø.

Dere må ikke være redde!

Sola skinte fra skyfri himmel når jeg stod opp den morgenen. Gårsdagens lille reprimande fra mamma da jeg gikk i t-skjorte, og hun forklarte om at det fortsatt var surt i lufta, var glemt, og jeg tok på meg t-skjorte og piratbukse. Jeg dro til frisøren og fikk lyse sommerstriper i håret. Jeg satt hjemme og skrev på bacheloroppgaven som skulle inn noen knappe uker senere da telefonen ringte. Vi burde nok komme til palliativen nokså snart, om vi skulle få noe mer kontakt med mamma. Hjertet løp løpsk, og jeg ringte mannen og forklarte situasjonen. Heldigvis var han på et bygg like ved, og jeg fikk lov til å komme å hente ham. Hva hvis jeg hadde hengt opp tøyet i vaskemaskinen slik jeg hadde planlagt før jeg dro? Når vi var kommet halvveis ringte telefonen på ny. Hadde vi langt igjen?

Vi parkerte, og sprang forbi den gamle mannen som alltid hilste så blidt ved inngangen, opp trappene og inn på rom 304. Så var altså tiden inne. Død var endelig fremme. En sykepleier holdt den ene hånden til mamma. Han telte pulsslag. Jeg holdt den andre, og benyttet min evne til å snakke på både inn- og utpust. Jeg visste intuitivt at dette var tiden til å snakke. Fortelle alle de viktige tingene. Takke. Jeg er glad jeg fikk den tiden. Jeg vet ikke hvor lang den tiden var, men jeg anslår det til å ha vært kanskje ti minutter. Maks femten. Jeg var ikke redd. Jeg var ikke hysterisk. I den grad jeg var noe, var det en blanding av lettet og stresset. Så var det over. 24.april 2009 kl.13.30. Jeg hadde grått min siste tåre.

Hva nå? Hva ville mamma gjort? På en slik vakker vårdag ville hun helt sikkert ha spist årets første soft-is! Vi gikk de få hundre meterne opp til sentrum, fant en isbar og spiste soft-is med den største begeistring. Det smakte fantastisk! Deretter dro vi til mammas leilighet, fant frem postuniformen hennes, og dro tilbake til palliativen.

Senere på dagen dro vi til pappa og familien min der, spiste pizza og koste oss. Det var noen hyggelige ettermiddagstimer, før vi dro tilbake til palliativ for å se mamma. Hun var ikke der, og plutselig skjønte vi hva hun hadde ment i går. Dere må ikke være redde. Det er ikke dere de er kommet for å ta. Det er jeg som skal dø. Dere må ikke være redde! Disse ordene hadde hun sagt gang på gang dagen før. Sykepleierne mente det kunne være hallusinasjoner som følge av morfin, men hver gang vi spurte henne hva hun snakket om gjentok hun: Dere må ikke være redde. Det er ikke dere de er kommet for å ta. Det er jeg som skal dø. Dere må ikke være redde! Noe eller noen måtte ha vært rundt henne dagen i forveien, forberedt henne på det som skulle komme. Hun så dette noe eller noen, og følte seg trygg. Å si at døde mennesker ser ut som mennesker som sover er en stor løgn. På rom 304 lå det foran meg noe i mammas klær som var like forlatt som... ja, jeg vet faktisk ikke hva. Det var et tomt skall. Ikke et menneske. Så finnes det altså noe etter dette livet, og det var nettopp der mamma var nå. Det var, og er, godt å vite.

Når den du er glad i har det bra, kan du selv ha det bra. Slik har jeg forklart det til menneskene rundt meg siden. Min sorg ble avsluttet 24.april 2009 kl.13.30. Fra da av har jeg hatt det bare bra, nettopp fordi at den jeg er glad i har det bra. Selvfølgelig finnes det savn, og stunder jeg tenker at "det må jeg ringe å spørre mamma om! Nei, vent nå litt....", men jeg har det bra. Mamma ønsket å dø, og endelig fikk hun slippe all smerte, bekymring og uro. Hun hadde utført sine oppgaver her på jorden, og hennes dager var talte. Jeg er likevel sikker på at hun sitter der på en sky, i ført postuniformen sin, med "sneipen i geipen" og følger med.

"Endelig sluttet mor å røyke."

(Sitat: Mamma)