Bustete tanker i et bustete hode

Tre dager til ende

2012-03-04T21:39:00.000+01:00

I kveld kjennes det ut som om lufta har gått ut av en ballong.

Det har vært bursdagsfeiring av jubilanten (altså meg) tre dager til ende.

Det har vært utrolig koselig, men det merkes.

At Busteliten i tillegg har vært litt ute av form, har tatt litt ekstra med krefter.

Sutring og våkennetter tar mer enn de gir.

Søte former fra Ib Laursen, og spiselig bordpynt.

På fredag hadde jeg besøk av noen av venninnene mine ♥

Skravling. Latter. Med mann og barn hjemme, ble det en ~~stille og~~ rolig kveld,

men jeg hadde det koselig, og håper de hadde det samme.

Hjemmelaget koldtbord stod på menyen,

og oreokake ble jublende mottatt litt senere på kvelden.

I går formiddag gjorde familien min entré, og Busteliten glemte snart at han hadde kastet

opp halve dagen så snart oldefaren hans var innenfor døra.

De to er på en helt egen frekvens, og har hatt et sterkt bånd fra første dag

som er både rørende og vakkert å se på.

Tradisjonen tro inviterte vi til pølsefest før vi gjøv løs på kakene.

Jeg håper og tror at ingen dro hjem med tomme mager.

Vi var i hvertfall mette da etegildet var over.

Servietter fra Ib Laursen. Elsk ♥

I dag har svigerfamilien vært her og tømt huset for rester.

Vertskapet bar desverre preg av dårlig nattesøvn, men det ble likevel

noen hyggelige ettermiddagstimer.

Da de var gått, ble Busteliten og jeg sendt til sengs, mens Bustemannen

tok seg av opprydningen. Snille Bustemannen ♥

I kveld er det sofakroken som gjelder, mens vi etter beste

evne forsøker å samle krefter til en ny uke. Uansett har vi minnene om

en hyggelig helg med oss, og da har vi jo noe å leve på frem til neste helg.

Alternativ bruk av en lysholder fra Living.

Jeg håper du har hatt en fin helg også?

Full fres og fjørkre

2012-03-01T09:55:00.002+01:00

Det er full fres i Bustehjemmet for tiden. Helga nærmer seg med stormskritt, og da skal det feires tre dager til ende at jeg begynner å trekke på åra. Fredag kveld innvaderes huset av skravlete og lattermilde jenter (stakkars Bustegutta), lørdag står familien min på døra for å få pølser og kaker, og søndag møter svigerfamilien opp for å spise opp restene slik at huset er fritt for fristelser på mandag. Hørte jeg stress?

Logistikken er nøye planlagt og timeplanen plotta, for å få geleen stiv og pølsene varme til riktig tid og for så vidt også på riktig sted. På økonomistudiene lærte vi om Just in Time (JiT), og det er det prinsippet som nå følges til punkt og prikke. Aller helst skulle jeg overlatt det meste til tilfeldighetene, men når tilsammen 24 mennesker og en baby skal mates og underholdes i løpet av tre dager, så er det ikke risken verdt. Kall meg gjerne kontrollfreak, men jeg føler det greit å ha såpass med oversikt at ikke muffinsrøra havner i støvsugerposen, og at pølsene ikke serveres med malte mandler som topping. Og tro meg; det kunne fort gjort hende her i huset. Eller... egentlig ikke.

Akkurat det der med å underholde babyen er et kapittel for seg om dagen. Veslekæll klør i gummene halve dagen, og er sinna fordi det klør. Det later til at ingenting funker, og avledningsmanøvrene varer kun i korte øyeblikk. Pekefingeren min må jeg, om dette fortsetter, klare meg uten, for bitering gidder vi hvertfall ikke. Pekefinger derimot; alle tiders snacks altså! Nam-nam!

At kattekreket i tillegg er inne i en heftig kaste-opp-hårballer-gud-hjelpe-meg-overalt-periode, gjør ikke akkurat arbeidsmengden mindre, but hey! Etter all sannsynlighet har jeg antakelig bare meg selv å takke, for det stakkars dyret har som oss andre gått og inhalert fjør nå i snart to uker . I forbindelse med fastelaven forsøkte jeg meg på et lite DIY-prosjekt av typen Gjør FOR ALL DEL IKKE Dette Innendørs. Jeg gjorde det selvsagt innendørs. "Har du slakta ei multikulturell høne, eller?" spurte Bustemannen da han kom inn døra. "Nei." Etter først å ha klippet med meg halve bjørkeskogen hjem fra en trilletur i stiv kuling, fjonget jeg det opp med fargerike fjør, og vips: Et stykk fastelavensris til å ha på trappa, en stykk Bustenellik som så ut som en hippiegakk-gakk, og et stykk hus fullt av fjør. Note to self: Gjør dette UTE neste år. Live and learn og bla-bla-bla. Neste år kommer jeg garantert til å sitte på stuegulvet og gjenta suksessen. Men det ble fint på trappa, da.

Nå er det imidlertid tilbake til et annet prosjekt: to-farget gelé. Enten kommer det til å fungere som bare rakker'n, bli bloggifisert og applaudert, eller så må jeg iverksette plan B. Den planen eksisterer imidlertid ikke, så da har ikke dette prosjektet noen andre alternativer enn å bli en suksess.

Nå er det like før bloggen har 200 følgere, og jeg sitter her og lurer på hvordan i alle dager det har gått til. Moro er det i alle fall, og velkommen til dere som er nye! Hyggelig om dere legger igjen et spor også, slik at jeg ser hvem dere er og kanskje kan jeg oppdage noen nye blogger også? (Og hadde jeg vært tilhenger av smileyfjes i tide og utide i en lengre og liksom-seriøs tekst, hadde jeg proppa dette avsnittet fullt!)

Back to work.

Ha en fin-fin torsdag!

Vi lister oss så stilt på... bananer?

2012-02-29T09:37:00.000+01:00

Forleden natt drømte jeg at jeg var Kasper og Jesper og Jonatan.

Fortrinnsvis alle tre på én gang, men mest Kasper (for det er han med lilla genser, sant?).

Også satt jeg, altså Kasper og Jesper og Jonatan, under et vaklevorent kjøkkenbord, for under det kjøkkenbordet hadde jeg gjemt hatten min (altså Kaspers).

Og under den hatten, der lå det en klase med Chiquita-bananer.

Jeg våknet av at Busteliten gjore krav på mat, og mens jeg satt der med tåteflaska

og stirret ut i natten, så lurte jeg på: hva gjorde de bananene der?

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

I morgen avsluttes avstemningen av Årets Fjaseblogg.

Bustebloggen er nominert.

Har du klikket deg inn HER og gitt din stemme?

a.k.a Kasper OG Jesper OG Jonatan

Bildene er bilder av illustrasjonene i Kardemomme-boka mi.

Psykedeliske muffins

2012-02-28T09:42:00.001+01:00

Du trenger...

... noen muffins

... orange former

... å undervurdere den grønne konditorfargen (= altfor mye grønn konditorfarge)

... merkelig strøssel (gjerne i gulltoner)

Voilà!

Den totale opplevelsen heves trolig med en halvflaske absint.

(Hvilket for så vidt er uprøvd da disse ble servert på en familietur (!) i skogen.)

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Tusen takk for alle hyggelige gratulasjoner på bursdagen min i går.
Det var en fin dag, selv om været var vått, og jeg koste meg masse
med den lille familien min. Jeg er heldig som har det så godt!

Dagen

2012-02-27T09:31:00.000+01:00

I dag er den dagen.

Den dagen da man blir litt tankefull.

Litt nostalgisk.

Bitte litt deppa.

Alternativet til denne dagen er ikke akkurat noe å stå etter på en åtti, nitti år enda,

så sånn sett er det jo egentlig nokså greit.

Dessuten er jo en slik dag litt koselig også;

jeg liker og ha mine egne dager.

Ja, for dette er MIN dag.

Faktisk er det bursdagen min.

Et kvart århundre har jeg levd.

25 år.

Jeg er halvveis i tjueåra.

Voksen.

Men jeg føler det ikke slik.
Jeg har hus, Volvo stasjonsvogn, ektemann, gjeld i banken,

hybelkaniner og attpåtil et guttebarn. Men voksen? Nei.

Og det er det som har vært det positive med å bli voksen;

jeg har ikke blitt sånn kjedelig gamling som bare ser på Dagsrevyen

og slurper kald kaffi likkavæl. Jeg er fortsatt meg sjøl!

Riktignok har jeg blitt litt klokere med årene,

og jeg er meg mitt ansvar bevisst.

Likevel synger jeg om Kaptein Sortebill med den største innlevelse.

Jeg synes fortsatt at Paddington Brun er den kuleste bjørnen som finnes.

Jeg syns at Hufsa er så skummel at jeg får lyst til å gjemme meg,

og jeg blir fortsatt eitrende sinna når noen tar nesa mi.

Jeg blir eldre, men jeg har fortsatt barnet i meg, og dét er jeg så glad for.

Da er det ikke så ille å bli eldre. Tross alt.

Og til helga skal det feires. Tre dager til ende.
I dag skal jeg bare kose meg med den lille, herlige familien min,
og nyte dagen min.

Jeg håper du har en flott mandag også!

Velkommen til nye følgere - ille koselig at dere har funnet veien hit!
(Og takk for følget du som tydeligvis var litt hårsår når det kom til bæsj...)
I morra kommer oppskrift på psykedeliske (!) muffins, så det er bare å henge med.

Vi blogges!

, bursdagsbarn.

Bajseblogging

2012-02-26T12:46:00.002+01:00

Dette er et innlegg som utelukkende skal handle om bæsj. Det skal ikke handle om en hvilken som helst bæsj da, men den bæsjen som ligger på hodet til den lille muldvarpen! Bæsjen på hodet til herr Muldvarp har også tidligere vært omtalt HER på Bustebloggen, men da i en mer refererende og analytisk form. Nå skal bæsjen omtales i pur begeistring. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å digge bæsj, men livet overrasker stadig.

Siden sist, har vi gått til anskaffelse av en norsk versjon av boka, Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans. Med stor iver har det vært høytlesning for Busteliten opptil flere ganger, og mamma'n ler like høyt. Hver gang. (Enkel humor?)

Da jeg tidligere i vinter kom over en lydbokversjon, var jeg solgt på flekken. Lydboken var jo liksom ment for å underholde Busteliten så snart han ble stor nok til å le av bæsj (det gjør han forsåvidt allerede, men det er mer av skadefro enn noe annet), men det er en reell fare for at lydboken vil være utslitt lenge før Busteliten skjønner hva som egentlig er så morsomt med bæsj. Eller bommelibom da, som harepusen insisterer på å kalle det. Man kan jo ikke gå rundt å si bæsj hele tiden! Harepusen, for eksempel, kunne aaaldri tenke seg å si bæsj.

Greia er nemlig den, at Bustelitens mamma finner lydboken så hysterisk festlig, at hun hører på den igjen og igjen og igjen. Jeg går rett og slett ikke lei! Selv Bustemannen kan finne på å le av denne lydboken, og han er ikke akkurat i besittelse av samme, barnslige humor som sin viv. Lydboken er teaterversjonen av boka, og med lydeffekter, stemmebruk og fengende sanger, er den rett og slett en fest å høre på. Jeg ler så jeg gråter av den rosa stinkefisegrisen som synger så varmt om fredagenes fisefest. Og av den vesle muldvarpen som priser seg lykkelig over at det ikke var kubæsj han ble truffet av, for da hadde han trolig - i følge ham selv - druknet.

Bæsj har helt enkelt aldri vært morsommere (og jeg kan garantere at det ikke er morsomt når man må håndtere den selv, og Busteliten syns det beste tidspunktet for den slags er fem minutter før pappa svinger inn i gårdstunet etter endt arbeidsdag), og jeg kan ikke annet enn å anbefale denne bæsjen på det varmeste. Og det morsomste av alt: Busteliten har muldvarpen i bamseversjon også. Med bæsjen på hodet! (Uten lukt da, selvsagt.) Er det vi som er litt spesielle her i Bustehjemmet, eller er det faktisk slik at bæsj er morsomt?

Ler du av bæsj?

som er nominert til Årets Fjaseblogger. Stemme kan du gjøre HER.

Nominasjon, vin og fjas

2012-02-25T17:40:00.000+01:00

Nå er interiørinnlegget som enk'li var planlagt bare nødt til å vente, for vet dere hva? Bustebloggen har mottatt en nominasjon. En vaskeekte n o m i n a s j o n! Som Årets Fjaseblogger! Den vesle Bustebloggen min er nominert, og det i selskap med mange utrolig flotte (og flere store) blogger. Ydmykhet og takknemmelighet sammen med en smule stolthet, er vel beskrivende ord i en sådan stund.

Jeg har jo røska med meg en god del studiepoeng innen markedsføringsfag, og har således noen tanker rundt hvordan jeg kan føre en heidundranes valgkamp, men så blir man jo liksom litt beskjeden også. Vil ikke trenge meg på liksom. Det er litt uvant å være i fokus på akkurat den måten. Likevel blir jeg jo ille glad om du som leser har lyst til å stemme på Bustebloggen min. Og å stemme, det kan du gjøre HER. Eller HER. Ja, til og med HER.

And speaking of fjas; fjas skal jeg hilse og si at det ble mer enn nok av i går kveld også. Da jeg satt og planla Estlandstur med en venninne. Den ene er mer redd for og fly enn den andre (flyskrekken min er i poetiske ordelag omtalt HER (mye her-er i dag!)), og vi har gått en hel uke og lurt på om vi virkelig skal tørre dette greiene her. Fly sånn på egen hånd og greier. Plan 1.0 var å gruble på saken over et glass vin. I går satte vi plan 1.0 ut i livet, men la til et ekstra glass vin, og da vi utførte plan 1.0 kom vi frem til plan 1.1, som er at: vi gjør det. Vi bestiller tur. Plan 1.2.

Sett i ettertid kan man selvsagt stille seg spørsmål om hvor lurt det egentlig er å legge slike finurlige planer etter både ett og to glass vin, men det gjorde vi altså. Enda større grunn er det til å stille seg spørmålet om hvordan selve flyturen kommer til å gå, når vi er så redde for å fly at vi tyr til flaska bare for å i det hele tatt klare å bestemme oss for om vi drar eller ikke! Er det mulig, liksom? Men nå er det altså bestemt, så får vi se om vi kommer oss på det flyet, eller om vi blir plassert i fyllearresten allerede i det vi leverer bagasjen. Og alle som kjenner meg vet at jeg sjelden nyter alkohol, men spesielle situasjoner krever spesielle løsninger. Eventuelt en mulighet til å legge seg selv i kunstig koma for en time, halvannen. Fortsettelse følger, så stay tuned!

Ellers har jeg vel ikke mye nytt og bidra med i dag. Jeg fikk forøvrig bekreftet at min kjære sønn har store føtter, da jeg forleden dag stod og hang opp klesvaska: "Hmmm! Jeg har da ikke slike blå sokker, jeg?" tenkte jeg. "Ah! 'Course! Det er jo Busteliten sine!" Far: Size 48. Mor: Size 41. Sønn, 4 måneder: Size 17. Mor: Fullstendig fjern!

Ha en flott lørdag folkens!

Husk å stemme, da! Dere har frem til mars den første.

Og siden jeg er tross alt kjemper om tittelen Årets Fjaseblogger, må nok resten av bildene fra rommet til Busteliten vente noen dager (man må tross alt leve opp til sjangeren); i stedet skal jeg vise litt entusiasme for bæsj neste gang. Jepp. Du leste riktig.

Vi blogges!

Bustelitens lille hule

2012-02-23T17:14:00.000+01:00

Jeg har jo lovet dere dette i lengre tid, og her kommer det:

Bilder fra rommet til Busteliten!

Det er smartpanel med enkeltfas på veggene, og slett gipstak.

Vi syns det var greit å ha et nøytralt utgangspunkt.

Da kan vi enkelt gjøre endringer i interiøret senere uten at

det behøver å bli så veldig dyrt.

Lampene har vi kjøpt på IKEA. Det var vanskelig å finne barnelamper

som ikke var dekorert med Biler eller Hello Kitty, og da syns jeg det var

finere med helt enkle lamper. Så får vi heller ta diskusjonen på Biler eller

ikke Biler om en fem års tid.

Rommet, som ble pusset opp i sommer, var en godt bevart

hemmelighet frem til Busteliten var født. Det var bare vi som visste

kjønnet på den lille, og rommet bærer selvsagt preg av at det er en liten gutt

som bor der.

På nattbordet (som får sitt eget innlegg senere) ligger boken

vi leser i hver kveld. Om Lille Hare Hasselbrun som er så glad i

Store Hare Hasselbrun, og gjerne vil fortelle ham det. En søt og

hjertevarm bok, som vi syns det er veldig koselig å lese i for veslekæll.

Da sitter vi her i denne gamle gyngestolen og gynger og koser oss.

Gyngestolen er det Bustelitens tipp-tippoldefar som har laget.

Putene i den er det jeg som har sydd trekk til, men akkurat nå ligger det

et saueskinn fra IKEA der og skaper en lun følelse.

Gulvteppet er fra Home & Cottage.

I sprinkelsenga si sover han trygt og godt. I kroken sitter det

en myk sau og passer på. Sengesettet er kjøpt på Home & Cottage,

og det fine babyteppet er det grandtanten min som har strikket til ham.

Bamsen under her, er fra Kremmerhuset.

Siden det har blitt nokså mange bilder, har jeg valgt å dele

det opp litt, og dette var altså de første. Er dere klare for fler?

Tough love?

2012-02-22T12:28:00.001+01:00

Dere husker vel barneleken Hauk og Due?

"Alle mine duer: Kom hjem! Kom hjem!"

"Vi tør ikke!"
"Hvorfor ikke?"
"Hauken tar oss!"
"Kom allikevel!"

Som regel stryker halvparten av duebarna med.
De blir tatt av hauken. Surprise!

Hva i alle dager går det av duemor?

Gir hun fullstendig beng?

Kamuflasjemat

2012-02-20T12:13:00.000+01:00

Til Bustemannens store fortvilelse, er ikke jeg spesielt glad i fisk. Derfor blir det også ~~sjelden~~ aldri fiskemiddager i Bustehjemmet. Det er ikke fordi jeg ikke har smakt eller fordi jeg er kresen på det, men fisk funker rett og slett bare ikke for meg. Punktum. Forleden kom jeg imidlertid på én fiskemiddag som jeg faktisk syns er grei nok, og jeg bestemte meg for å glede min bedre halvdel med et måltid hentet rett fra heimkunnskapen i niende klasse.

Som tenkt, så gjort, og fiskeburgere à la ungdomsskolen ble servert. Det fungerte, og både Bustemannen og jeg var riktig så fornøyde med middagen den dagen. For liksom å toppe det hele, var absolutt alt laget fra bunnen av, og jeg må desverre innrømme at det er en sjeldenhet her i huset. Toro har gjerne en finger med i spillet. Men ikke når fiskeburgerne slenges på bordet, da er selv hamburgerbrødene hjemmelagde!

Jeg vil anta at det er fler som sliter med å gjøre fisk til populær middagsmat, så jeg deler oppskriften med dere. Den ellers så sterke fiskesmaken blir nokså kamuflert, og det gjør det overkommelig selv for oss som ikke er så glad i fisk.

Lakseburgere
250 g laks
1 ss potetmel
1 lite egg
ca. 0,25 dl melk
1 krm salt
1 krm pepper
1 ss finhakket purre

Skrap og mal laksen, og bland deretter de øvrige ingrediensene sammen med fisken.
Formes til burgere og stekes gyldne.

Hamburgerbrød
(4 stk)
25 g gjær
1 ss matolje
2 dl lunkent vann/melk
0,5 ts salt
2 dl sammalt hvete
3 dl hvetemel

Stekes ved 200 grader i 8-10 minutter.

Båtpoteter
Vi har brukt vanlige poteter som er skåret opp i passe stykker, penslet med olivenolje og krydret, før de er blitt stekt i ovnen ved 240 grader til de har antatt en gylden farge. Steketiden varierer ut i fra størrelsen på båtene.

Serveres med "vanlig" hamburgertilbehør.

Velbekomne!

Ufrivillig pause

2012-02-19T20:10:00.000+01:00

Det har vært stille på Bustebloggen noen dager. Internettet har vært mer nede enn oppe de siste dagene, og det har blitt en ufrivillig bloggepause. All den tid jeg ikke har kunnet blogge, har jeg jo kunnet gjøre mye annet rart, og blant annet har jeg både påbegynt og avsluttet et håndarbeide. Hva det er skal dere få se en av de nærmeste dagene.

Ellers har jo våren kommet og gått en fire, fem ganger siden onsdag. Snø, regn, sol, sludd. You name it; we've got it. På fredag var det så nydelig vårvær at jeg til og med kunne kaste strikkagenseren når Busteliten og jeg var ute og gikk tur. Deilig, deilig! Kanskje kan vi snart begynne og titte etter hestehov i veikanten også? Bildene i innlegget her, tok jeg da vi kom tilbake fra gåturen. Været var rett og slett for fint til at jeg klarte å gå inn igjen, så i stedet lekte jeg meg litt med kameraet.

I dag er det jo fastelaven, og fastelavensriset står her så fint i Norgesglassene sine. Det har blitt dårlig med boller i dag, men kaffekos har det da blitt likevel. Busteliten fikk besøk av bestemor og bestefar i ettermiddag, og da fant vi frem noen muffins fra fryseboksen. Det eneste problemet, er at de ikke spiste dem opp, så nå står de på salongbordet og frister oss resten av kvelden. Det er jammen godt det ikke er mandag før i morgen.

Nå er Busteliten vel i seng, og vi voksne har planer om å slenge oss på sofaen for å fullade batteriene til en ny og hektisk uke. Bustemannen er i gang med et stort byggeprosjekt på jobb, og Busteliten og jeg har avtaleboka full. Onsdag skal vi på helsestasjonen, og det skal bli spennede å se hvor stor han har blitt siden sist. Vi får oss stadige overraskelser når vi kler på ham om dagen, for plutselig har det som har vært for stort, blitt for smått. Vi får se om det ikke dukker opp en liten Bustelitenoppdatering her etter hvert også; jeg gjetter på at det er noen av dere som er litt nysgjerrige på hvordan det går med veslekæll?

I morra titter jeg innom med et lite middagstips om kamuflert mat, så titt gjerne innom igjen da. Og til nye følgere som har dukket opp: Velkommen! Så koselig at dere fant veien hit til Bustebloggen. Jeg håper du har hatt en fin helg, og at du får en flott uke. Kanskje har du vinterferie?

Vi blogges!

Om giraffer og svake foreldre

2012-02-15T09:39:00.000+01:00

"Iiiii-iiiik" hyler det i babycallen som står på nattbordet. Jeg bråvåkner og rekker akkurat å forstå hva det var jeg hørte, før jeg ramler tilbake til drømmeland.

"Iiiii-iiiik" hyler det på ny. Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått siden forrige "iiiii-iiiik", men før jeg sovner igjen, rekker jeg å legge meg på minnet at Sophie må få seg egen seng før Busteliten gir giraffen varige klemskader, og mamma'n et hjerteinfarkt.

"Ga-ga-da-da," babler Busteliten. "Gaaah", tenker jeg. "Skal dette aldri ta slutt?" Fortsatt er det midt på svarteste natta'n (ja, eller i hvertfall var klokka null-fem-ett-eller-annet), og jeg er mer interessert i å sove, enn å føre lange, og kanskje ikke fullt så intellektuelle, samtaler med min kjære sønn. Er'e ikke giraffen, så er'e Busteliten, og han sover jo tross alt i egen seng. Ja, eller...

"Ligger du her og babler, du da? Du vet at det er så tidlig på morra'n at selv ikke pappa har stått opp, eller?" (Underforstått: "Ta'ræ en bolle og legg deg til å sove igjen! Nå!") Svaret jeg får, gis i form av et eneste stort smil og et frydefullt hvin. Man klarer jo liksom ikke å bli sint heller. "Hva gjør vi med det, da? Vi kan ikke stå opp nå!" Erfaring tilsier at en tidlig start på dagen medfører problemer senere på dagen, og Busteliten er absolutt enklest å ha med å gjøre dersom han sover til klokka er minst åtte. Erfaring tilsier også at hjernen min fungerer langt bedre i våken tilstand enn i halvt sovende, og i etterpåklokskapens lys kan man kanskje si at problemets løsning bare var å lage nye problemer.

"Ja, ja. Du får bli med inn til mamma og pappa, da. Jeg orker ikke springe mellom soverommet ditt og soverommet vårt hver gang du syns det blir litt kjedelig å ligge våken, og det syns jo du egentlig ganske ofte når det er sånn." Og slik gikk det til at en lys våken Busteliten endte opp i senga til to ikke fullt så våkne foreldre. Busteliten lå (trygt) og godt mellom mamma og pappa resten av natten, og våknet blid og opplagt til vanlig tid. Når neste natt kom, var han tilbake i egen seng på eget rom, og Sophie hadde fått egen seng. Åkæi, og kalle toppen av kommoden for "egen seng" blir kanskje å forskjønne giraffens virkelighet noe, men hun "iiiii-iiiik"-et ikke seg hvertfall ikke gjennom natta'n og skremte derfor ikke vettet av meg.

Men, så begynner jeg å lure litt da. Er det slik det starter? Er det slik barn blir bortskjemte? Man gjør et unntak fordi det er det enkleste der og da. Neste gang er terskelen for dette "unntaket" lavere, og til slutt så har unntaket blitt regelen? Så sitter man der med et barn som vet å få viljen sin, og har mamma og pappa rundt hver lillefinger? Er det slik? Er jeg i ferd med å ødelegge barnet mitt allerede? Å si at jeg var trøtt, er jo ingen gyldig unnskyldning, for jeg er småbarnsforelder, og småbarnsforeldre skal være trøtte. Det er jo bare slik det er. Så hva skal man gjøre? Her gjelder det nok å legge noen strategier i våken tilstand, og håpe på at jeg husker dem når det røyner på, sånn null-fem-ett-eller-annet. Parenting, asså!

Men før jeg går og klekker ut en slagkraftig plan; en liten lættis som er hentet fra Fæisbukk (Bustenellik finner du HER). Jeg har ikke for vane å låne bilder fra Internettet til bloggen, og jeg har vel aldri før gjort det heller (selv ikke da jeg pornoblogget), men når man først er i unntaksfasen... Personlig savner jeg "backstabberen", men jeg antar at de fleste foreldre vi kjenne seg igjen her (trykk på bildet for større versjon):

Ha en fin dag - med eller uten unntak!

Mitt vakreste bilde

2012-02-14T10:37:00.004+01:00

Jeg er bare nødt til å dele med dere, det som jeg syns er mitt vakreste bilde.

Bustelitens vesle hånd i tippoldemors.

Så kontrasfylt og vakkert.

Så nytt og så gammelt.

Så masse kjærlighet!

Etter at dette innlegget ble publisert, så jeg at øyeblikk.net arrangerte fotokonkurranse med kjærlighet som tema. Jeg bare måtte melde på dette bildet (som med vilje er litt ødelagt av "Bustenelliks Busteblogg" da det er et typisk "søkebilde"). Trykk HER for å komme til konkurransen.

Økonomisk på alle måter, altså

2012-02-13T07:30:00.002+01:00

Tross husmortilværelsen, kan dagene i Bustehjemmet bli nokså hektiske. Det er fritidsaktiviteter, venninnetreff, overtid og alt annet som tar tid, og alt skal klaffe med Bustelitens spise- og sovetider. Da er det greit å ha noen faste planer å forholde seg til. Middagsplaner for eksempel. Det er utrolig kjekt å slippe å tenke på "hva skal vi ha til middag i dag?" hver eneste dag.

Spontanmiddager blir ofte både dyre og usunne, og variasjon blir det heller ikke mye av. Derfor forsøker vi så godt vi kan å følge fastsatte middagslister her i Bustehjemmet. Da har vi noe å forholde oss til hver dag, og vi kan heller legge litt ekstra tid i å lage et godt måltid, fremfor å finne ut hva måltidet skal være. Terskelen for å prøve noe nytt, blir dessuten litt lavere om man har litt tid når man planlegger middagen. Da er sjansen større for at man finner på noe annet enn det samme som man alltid spiser.

Er i tillegg middagslisten skrevet opp et sted, blir den lettere å følge også på de dagene man er litt lat og ikke har særlig lyst til å lage mat. Like før jul fant jeg denne koselige tavla på Plantasjen. Den passer perfekt inn på kjøkkenet vårt, og har perfekt størrelse for en ukesmeny.

Hver fredag fører jeg opp menyen for påfølgende uke, og skriver handlelista der etter. Ja, for har man en middagsliste, kan man handle én gang i uka, og man slipper all denne småhandlinga som fort gjort blir kostbar når man går der i butikken med tom mage, tom for ideer. Det er dessuten lettere å få brukt middagsrester. Man vet jo gjerne hva det blir rester av, og da kan man legge opp ukesmenyen slik at man får brukt alt. Er man enda smartere, samler man på middagslistene sine slik at de kan gå til "gjenbruk" noen uker senere, så sparer man jammen tid også. Økonomisk på alle måter, altså.

Har du middagslister?

Og har du noen gode middagsforslag som vi kan føre på vår?

Med ønske om en god middagsuke
fra

Litt spesiell

2012-02-12T20:02:00.000+01:00

Det har vært en spesiell dag i dag.

Min aller første morsdag.

Jeg fikk lov til å sove litt lenger i dag, og en smørblid Busteliten og Bustemannen

hadde med seg gaver da de kom for å vekke meg. Det var en fin start på dagen.

Ingen av gutta mine er spesielt flinke med ord, men innimellom trenger man ikke så mange av dem. Den fiiine Mummimamma-koppen og den koselige gaveboka jeg fikk av dem, fortalte meg akkurat det jeg trengte å høre.

"Et godt hjem avhenger ikke av velstand eller stor plass,

eller skjønnhet eller luksus.

Alt avhenger av moren."
G.W.E. Russel

Innimellom er det godt å føle seg litt spesiell.

Gratulerer med dagen, alle mammaer der ute ♥

Uvirkelig virkelig

2012-02-11T16:20:00.000+01:00

Enkelte dager her i livet blir aldri glemt, og hvert år tenker man tilbake på disse dagene. Dagen i dag er en slik dag, og tankene befinner seg tre år tilbake i tid. Det er slettes ingen hyggelig dag å tenke tilbake på, men like fullt er også denne dagen en del av livet mitt. Denne dagen var også en del av livet til mamma, men denne dagen ble på mange måter også slutten. Det var denne dagen vi fikk den nedslående beskjeden om at det ikke var mer legene kunne gjøre for å redde livet hennes. Fra da av kunne de ikke tilby annet enn smertelindring.

Vi var forberedt på å få denne beskjeden, men jeg var kanskje ikke fullt så forberedt på hva denne beskjeden ville gjøre med virkeligheten min. Det usagte er liksom ikke så virkelig som det sagte, selv om det uansett er et faktum. Og i dag er det altså tre år siden virkeligheten min ble forandret for alltid.

Det er rart å tenke tilbake, for tross virkeligheten, så føles det hele så uvirkelig. Har dette virkelig hendt oss? For tre år siden gråt jeg som jeg aldri før har grått. For tre år siden raknet liksom hele tilværelsen, og det begynte virkelig å gå opp for meg at jeg faktisk kom til å miste mamma'n min. I dag, tre år senere, sitter jeg her og er full av forventning. Nå er jeg selv mamma, og det er min jobb å være tryggheten i et annet menneskes liv, slik mamma var for meg. Livet går videre, og det setter jeg pris på.

Sorgen rundt det å miste mamma har aldri føltes tung. Mamma gav meg den tryggheten jeg trengte for å stå på egne ben også etter at hun var død, og jeg lever etter prinsippet om at når den jeg er glad i har det bra, så kan jeg selv ha det bra. Mamma har det bra. Jeg har erfart at ikke alle forstår akkurat det, men slik er det faktisk. Det er også noe av grunnen til at jeg har valgt å dele mine erfaringer her på bloggen. Jeg har lyst til å vise at sorg ikke nødvendigvis bør være kullsvart, slik jeg selv følte at det var forventet av meg at det skulle være.

Å ikke leve opp til forvetningene til menneskene rundt meg, og å hele tiden måtte forklare dem hvorfor jeg hadde det så bra, det var faktisk en større byrde å bære enn sorgen i seg selv. For det er faktisk slik, at alle opplever sorg forskjellig. Det er bare så innmari synd at det er så lite aksept for det! Om man ikke følger "standarden" blir man jo behandlet som om man ikke er i stand til å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Det syns jeg er dumt.

Det blir mye skjemt og fjas her på Bustebloggen, men innimellom føler jeg at det er viktig å skrive om de litt mer avorligere temaene også. Det bør være en viss balanse mellom blondinevitsene fra virkeligheten (som faktisk er fra virkeligheten) og resten av livet. Vil du lese mer om historien rundt mammas kreftsykdom og tiden etterpå, kan du se under etiketten Palliativblomsten.

Her er det lørdagskos for alle penga i dag; bena på bordet, snop i skåla, noe godt i koppen (som er bare miiin)... Kvelden er dessuten fri for planer, og det er så deilig! Bustemannen har påtatt seg ansvaret for middagen også, så da skal ikke jeg forlange mer av en lørdag!

Nyt din!

Lørdagshilsen fra

Leggevannsblogging. Not.

2012-02-09T23:11:00.001+01:00

Endelig torsdag kveld!

Siden Bustemannen har pappapermisjon på fredagene i år, så har liksom torsdag blitt den nye fredag. Og at helgen kommer én dag tidligere hver uke, det er det jo slettes ingen grunn til å klage på!

Dagen i dag har vært en trøtt dag. Jeg fikk i går, for aller første gang, erfare hva en heftig overdose med koffein gjør med kroppen, og det merkes i dag. For de av dere som ikke har prøvd, kan jeg fortelle at uansett hvor trøtt hodet ditt forteller deg at du er, så er kroppen din like forbasket våken. Man legger seg klokken toogtyve, men halvannen time senere ligger man fortsatt fem centimeter over madrassen mens man tvinner tommeltotter og lurer på om man kanskje skulle ommøblert litt i stua; ikke i morra, men nå på røde rappen.

Slik kan man ligge så lenge man bare ikke lyster, mens arvingen sover sin dypeste søvn. Og tro for all del ikke at han eller henne tar hensyn til at du ikke fikk sove kvelden i forveien (fordi du shottet espresso fra null syv til nitten fordi poden...), og derfor sover litt lenger dagen derpå. Da må du tro om igjen.

Og så da, når man har kommet seg opp og i gang, så benytter man seg av årskortet man har anskaffet på badeland. Arvingen elsker å leke i vann, og som mor vil man jo gjerne behaget avkommet. Men se da! DA finner avkommet ut at avkommet er trøtt! For første gang på sånn cirka en uke! Jeg er sikker på at selv trailersjåførene på E6 hørte Busteliten der han lå i garderoben og på sin måte fortalte omverdenen hvor ufattelig trøtt han var.

Give me patience, but h u r r y !

Da er det godt å tenke på at klokken femten, da starter helgen. Da får man sin belønning, liksom. Enda foreldrerollen ikke tar helgefri. Man må fortsatt stå opp og man må fortsatt gjøre de vanlige tingene, men man må ikke rekke noe hele tiden liksom. Faktisk må man ingen verdens ting! Eller, akkurat i helgen syns jeg at Busteliten med god hjelp fra Bustemannen bør noe. Jeg skal ikke være så innmari kravstor, men om de syns jeg er sånn noenlunde dugandes som mamma, hadde det jo vært hyggelig om de nevnte det sånn i forbifarta, liksom.

Men kjære vene, her sitter jeg og skriver om noe så trivielt som søvnmangel. Jeg skulle jo bedrive leggevannsblogging i dag, etter å ha bedrevet både kakeblogging og kaffeblogging de siste par dagene. Jeg glemmer meg jo rent bort. Kanskje like greit egentlig, for jeg har jo ikke noe leggevann å blogge om. Filler'n. Jeg har ganske mye annet jeg kan blogge om, om ikke jeg skal begynne å blogge om ting jeg ikke kan blogge i tillegg. Men så lurer jeg litt også da, for er det noe dere vil at jeg skal blogge mer om? Jeg har stilt spørsmålet på Facebook (HER) også, men responsen var ikke akkurat overveldende (kan det ha noe å gjøre med at Bustenellik kun har 57 Facebook-tilhengere? (Hint, hint)). Jeg hadde satt pris på noen tilbakemeldinger fra dere som leser.

Pris på, setter jeg også på alle dere som daglig er innom Bustebloggen, og dere som følger meg. Denne uka har jeg fått tre nye følgere, og hjertelig velkommen skal dere være. Snart runder den vesle bloggen min 200 følgere, og jeg er helt målløs! Jeg kjenner at jeg kan komme med mange oppriktige takksigelser, men av frykt for å bli klisjéaktig, nøyer jeg meg med et stort TUSEN TAKK! Og før dette innlegget blir helt klissete, så tror jeg jammen jeg runder av for i dag.

Vi blogges!

Sleep tight! Don't let the bed bugs bite!

Kaffikroken

2012-02-08T18:21:00.000+01:00

På Siljes blogg, er det for tiden en utfordring om å vise frem kaffestasjonen sin. Hverken Bustemannen eller jeg er de helt store kaffedrikkerne, men vi har nå en kaffikrok, og jeg fikk lyst til å ta utfordringen. Siden vi nå har en kaffikrok liksom.

Nespresso-maskinen fikk vi til jul for noen år siden, og den er vi veldig glad i. Utrolig kjekk når man bare har lyst på en kaffikopp. Eller trenger en espressoshot etter en altfor kort natt. Jeg har dessuten en forkjærlighet for kaffe mocca, og da er jo espresso et must!

Litt smakstilsetning er også godt i moccaen, og en flaske med sjokoladesirup står lett tilgjengelig ved siden av kaffekapslene som vi har i et dertilhørende stativ.

Krukka med filterkaffe i, fikk vi til bryllupet vårt i 2008. Vi har nemlig kaffetrakter også, men siden den bare er i bruk når vi får mange på besøk, står den i skapet i stedet for å ta opp masse plass på den altfor korte kjøkkenbenken.

Espressokoppene, vi har seks totalt, er kjøpt på Åhléns.
Enkle og røffe.

Vi har også seks kaffekrus i samme serien, og et av dem står fremme med Choco Hot-poser i. Til posekakao å være, er den slettes ikke ille. Fyldig smak og masse skum!

Servietter skiftes ut etter humør og årstid,

og det søte hjertet har jeg vunnet i en give away hos Jijji.

I dag har vært en sånn typisk espressodag, hvor kaffeshotene bare har blitt helt nedpå siden jeg våknet. Natten ble bare så altfor kort, og vi kan vel bare fastslå at Bustelitens humør ikke helt matchet mitt, i de tidlige morgentimer. Man kan i det hele tatt stille seg spørsmål om hvorvidt det er forsvarlig at en mor tar hånd om sitt barn så tidlig om morningen, for jeg klarer ikke engang å gjøre rede for hva sønnen min bedrev den første timen med i morges. Jeg bare vet at da vi stod opp, la jeg ham i lekegrinda, og da jeg våknet en time senere, så satt han i Tripp Trapp-stolen sin og så på Noddy.

Så mye koffein når man nesten aldri drikker kaffe, gjør selvsagt noe med et menneske, og jeg har antakelig sett ut som om jeg har gått på speed halve dagen. Sløv i blikket, men geara som få. Men, vi har kommet oss gjennom denne dagen også, tross mange svarte hull i hukommelsen. Og, jeg har fått vist dere kaffikroken vår. Med kakeblogging i går og kaffiblogging i dag, mon tro hva det neste blir? Leggevannsblogging?

Mammamilepæl

2012-02-07T21:01:00.000+01:00

Annenhver mandag er Busteliten og jeg på møte i barnelaget i hjembygda mi. Selv om han er litt for liten til å være med de andre barna å leke, trives han godt, og som yngstemann er det jo ikke fritt for at det blir litt ekstra med oppmerksomhet heller. Saft og kake hører selvsagt med til møtevirksomheten, og i går var det vår tur til å ha med kake. Selv om det kanskje er en dagligdags hendelse for de fleste mammaer, så var det likevel litt stas syns jeg. En ny milepæl i mammalivet liksom; bake kake til veslekælls fritidsaktivitet og greier!

Oooo! I'm an adult!

Etter å ha vinglet en uke mellom hveteboller og kvikklunsjkake, ble det kvikklunsjkake. For det første så er det favorittkaka MI, og for det andre, så er gjærbakst i Bustehuset vinterstid omtrent like lett å få til som å ro med gafler. Vi kan ikke skryte på oss jevne temperaturer, og ikke høye heller for den saks skyld (på fredag kunne vi skrape is av innsiden på soveromsvinduet, liksom!). For det tredje, så er kvikklunsjkake nesten lettere å lage enn det er å varme en Fjordlandsmiddag, og som småbarnsmor lovpriser man alt som er kjapt og enkelt.

Og! Fordi jeg tross alt har en etikett som heter Oppskrifter, tenkte jeg å dele oppskrifta med dere, enten dere trenger den eller ei:

Kvikklunsjkake

(Til stor langpanne)

5 egg

6 ¾ dl sukker

375 g smør

(i mammas oppskrift står det 3,75 gram,

men all sunn fornuft tilsier at det skal være 375 gram altså)

9 dl hvetemel

4 ½ ts bakepulver

4 ½ ts vaniljesukker

4 ½ ss kakao

3 ¾ dl melk

Blandes sammen og stekes på midterste rille i ca 30 min ved 180°C.

Glasur:

125 g smør

3 ss kaffe

4 ½ ss kakao

1 egg

400 g melis

Jeg safer alltid med den trauste og flerfargede kakestrøsselen, men antar at det også lar seg gjøre å være mer fantasifull med pynten.

Så da er det bare å finne frem forkledet og bakelysta, og trå til. Den er godt egnet for nedfrysing, og det kan også være ganske lurt, for blir det stående kakerester på benken, så blir alle nyttårsforsetter raskt glemt. Jeg snakker av sødmefylt erfaring som har gått på samvittigheten løs.

Ha en super tirsdagskveld - med eller uten kake!

, med kake og dustete font-krøll.

Julestjerner i februar

2012-02-06T13:35:00.000+01:00

Jula er for lengst over og ute av huset. Likevel har den sine etterlevninger her og der. Foruten om de nissene man finner igjen først et halvt år etter at jula er over, så er det gjerne mange julestjerner som er stuet bort både her og der i håp om at de skal "dø av seg selv", slik at man slipper å ha dårlig samvittighet for å ha kverka nok en potteplante. Eller å ha kastet blomster som jo faktisk lever. Penger har man også brukt på dem.

Julestjerne anno 2010

Her i huset jubles det for hver julestjerne som overlever høytiden; jeg syns det er gøy å se hvor lenge jeg kan holde liv i dem. Kaktuser kverker jeg fortere enn avskårne blomster tar kvelden, men julestjernene har jeg faktisk litt taket på. For vet dere hva? De blir kjempeflotte grønnplanter så snart de fargede bladene forsvinner! Krevende? Langt i fra! Her i huset får de vann hver fjortende dag, give ~~or take~~ a week or two, og de klarer seg utmerket.

Julestjerna dere ser på bildet over her (se bort i fra den halshuggede Bustenelliken), holdt koken helt fra jula 2001 til februar 2009. Den kom med nye skudd både titt og stadig, og fikk bark på stammen. Faktisk var den frisk og frodig og i stadig vekst, helt frem til mammas sykdom eskalerte. Omtrent samtidig som vi fikk den tunge beskjeden om at det ikke var mer legene kunne gjøre for å redde livet hennes, falt det siste bladet av. Tilfeldig...?

Nå er jeg i gang med å holde liv i julestjernene anno 2011.
Mon tro hvor lenge de holder ut.

Hvilken skjebne har dine julestjerner fått?

Koselig bloggbesøk

2012-02-05T19:04:00.002+01:00

I går var Busteliten og jeg heldige.

Da fikk vi nemlig besøk av jentene bak disse fire, flotte bloggene:

LykkeLise

Hvit Romantikk
Mitt lille hjem
Fru Andersen

Busteliten var ekstra heldig, for han fikk nemlig en kasse full av gaver av disse jentene. Mamma ble særlig misunnelig på den lille Maileg-kaninen. Busteliten er tre og en halv måned gammel, og er allerede i besittelse av hele to Maileg-kaniner! Mamma'n, som snart runder 25, hun har null! Niks! Zero! Maileg-kaniner. Hmpf!

For Busteliten er en kanin en kanin, enten den heter Petter eller Maileg, og han var nok mest opptatt av Sophie. Sophie la Girafe. De to ble bestekompiser med én gang, og har vært uadskillelige siden.

Busteliten fikk også en liten geitebukk i tre, en flott vimpelrekke fra Den lille vimpelfabrikken, en blå hekleseklesmekk med hvite prikker på, et par blå og deilige strikkede sokker, en fargerik treleke, tre gulpekluter (hurra!), bleieposer, en liten gavebok (som nok var mest til mamma'n hans), og et flott bilde med navnet hans skrevet med Scrabble-brikker. Ja, for ikke å forglemme heliumsballongen som står rett til værs!

Tusen hjertelig takk, jenter ♥

Besøk betyr jo ikke bare å åpne pressanger, da. Besøk betyr også shopping på Brynem; et skattekammer av en interiørbutikk, som bare ligger så altfor, altfor nærme Bustehjemmet. Busteliten og jeg går tur forbi der hver dag, og det krever viljestyrke å bare gå forbi. Besøk betyr også å spise litt, skravle og le og å ha det koselig. Ikke var det så skummelt å slippe inn dyktige interiørdamer heller. Eller, Busteliten syntes forresten at det var litt skummelt. Jentene var knapt kommet innenfor døra før han satte i et hyl. Han tegner ikke akkurat til å bli en hypersosial og utadvent fyr, den Busteliten, men han fant nå frem sjarmørsmilet til slutt.

Tusen takk for koselig besøk, jenter.
Håper vi snart sees igjen!

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

I dag har vi vært i bursdag hos tante & co, og nå som Busteliten er i seng, blir det bena på bordet og noe godt i skåla for Bustemannen og meg. Her gjelder det å nyte siste rest av helg før nok en maratonuke venter. Det starter allerede i morra tidlig, og derfra er det fullt kjør frem til fredag ettermidag, men det går fint. På søndag er det min aller første morsdag som mamma, og jeg er spent på om Bustemannen finner på noe koselig. Jeg har forsøkt å hinte litt om en bedre middag for tre, så får vi se om han tar hintet. Men først: søndagskos!

Og du da, har du hatt en fin helg?

Søndagsklem fra

Puh!

2012-02-03T20:55:00.001+01:00

En hektisk uke i Bustehjemmet går mot slutten, og jeg kjenner at jeg begynner å puste ut litt. Bustemannen har jobbet overtid hver eneste dag siden midten av forrige uke en gang, og selv om Busteliten har tatt på seg glorien all den tid pappa har vært på jobb, så tar det likevel på å være snekkerenke med ansvar for små.

I dag derimot, har Bustemannen hatt pappapermisjon, og den lille familien vår har brukt mesteparten av dagen i badeland på Quality-hotellet i Sarpsborg. Gjett om vi har kosa oss! Særlig boblebadet var stor stas for veslekæll, og han slåss som en mann mot alle boblene og veivet og plasket med armene som bare det. Etter en litt vanskelig start med babysvømminga, er det godt å se at han kan kose seg i vannet likevel. Også er han jo litt tøff, når han får på seg den bitte, lille badetrusa si.

Men så er det jo slik da, at små karer blir gjerne litt slitne etter slike begivenhetsrike dager. Da er senga god og ha, og denne uka har han begynt å sove på rommet sitt hele natten. Busteliten og jeg hadde kommet inn i en litt ond sirkel hvor vi vekket hverandre i løpet av natta og holdt hverandre våkne, og i et forsøk på å bryte den sirkelen, fant vi ut at tiden var inne for å flytte på eget rom. Det har gått over all forventning, og det er godt for både liten og stor å våkne uthvilt når morgenen kommer.

Ute har det plutselig blitt veldig vinter, og gradestokken har krøpet ned mot både ti og femten minusgrader. Kulda merkes ironisk nok best innendørs her i Bustehjemmet, men det har ennå ikke blitt så kaldt at jeg må føne løs tekstilene fra skapene. At det er vinter ute (og inne), hindrer uansett ikke våren å flytte inn. Den søte mugga med perleblomster som dere ser på bildene, fant jeg på Mestergrønn i dag, og jeg klarte ikke å gå fra den. Den liksom skrek "ta meg med hjem og sett meg på kjøkkenet ditt!" Og det gjorde jeg, så der står den og flotter seg i all sin skjønnhet.

Nå venter middagen her, og en rolig kveld foran TV. Jeg drømmer om Sister Act, så får vi se om jeg får overtalt Bustemannen til litt nonnemoro. I morra får Busteliten og jeg storfint besøk av jentene bak disse bloggene

, og det gleder jeg meg veldig til! Litt panikk har jeg ved tanke på å slippe fire interiørdamer med flotte, gjennomførte hjem, inn i vårt enkle hus, men de sier at det er babyen de skal se på, så får vi håpe de overser den brune marmoren på badet vårt.

Ha en strålende god helg - vi blogges!

Til tørk

2012-02-02T19:55:00.000+01:00

Ny etikett på Bustebloggen:
Mammablogging

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Det ligger en blå elefant på gulvet foran ovnen. Tinka.
Hun ligger der til tørk etter en runde i vaskemaskinen.

Offer for Bustelitens mammas dårlige syn.
Uten linser og med brillene utenfor rekkevidde,
tok hun feil av den blå elefanten og gulpekluten.

Shit skjer.

Så nå har vi en blå elefant til tørk i stua.

Vognteppe - ferdig for lengst!

2012-01-31T09:31:00.001+01:00

De av dere med god hukommelse som har fulgt meg en stund, vil kanskje huske at jeg skrøt vilt og uhemmet av nyervervede heklekunnskaper for et snaut års tid siden. Samtidig som jeg nærmest bodde i doskåla ( ♥ hyperemesis), lærte jeg meg og hekle. Jeg skulle jo bli mamma, og måtte forberede den lilles ankomst.

Nå er det jo en kjent sak at hyperemesisen med tid og stunder gikk over, og at Busteliten har ankommet. Det jeg helt har glemt, er å bevise at jeg faktisk fullførte håndarbeidsprosjektet mitt!

For joda, jeg ble ferdig med å lage vognteppe til Busteliten. Ja, jeg ble til og med ferdig før han ble født. Dette hadde egentlig fortjent en plass på forsiden av VG, for håndarbeide er ikke min sterkeste side, og det tilhører sjeldenhetene (aldrihetene?) at jeg faktisk fullfører det jeg påbegynner. Helt klart et unntak her altså.

Å hekle slike oldemorruter var i grunnen ganske gøy, for jeg så resultater raskt. Da holdt også motivasjonen seg oppe, og det er jo gjerne avgjørende for hvorvidt man fullfører noe eller ikke. Det er nok ikke umulig at det blir fler oldemorruter med tiden heller. Kanskje et deilig pledd til å ha i sofaen? På kjølige høstkvelder om en ti, femten år?

som rællær rundt med en Brio duovogn for den som måtte lure på det...

Dæffesøndag

2012-01-29T13:18:00.000+01:00

I Bustehjemmet er det skikkelig søndag i dag. Dagen startet med sofakos, og fortsatte med sofakos før det ble enda litt mer sofakos. Ja, i hvertfall for Busteliten og meg. Bustemannen hjelper pappa med å pusse opp i dag, så for han er det vel ikke så mye sofakos og snakke om. Akkurat nå ligger Busteliten på soveromsgulvet sitt og hører på en gammel kassett fra da jeg var liten, og han babler med så godt han kan, mens ben og armer går alle veier. Forundringen var stor i dag tidlig, da han plutselig oppdaget at det var fullt av med tottelotter på de små bena også.

Jeg kom i mål med helgevasken på fredag, og det er deilig å nyte søndagen i et rent og ryddig hus. Det er godt for både øyet og humøret. Da vannet av siste vaskebøtte var slått ut på fredag, dro Busteliten og jeg ut for å kjøpe friske blomster og sette på bordene. Og tenke seg til! De tulipanene som jeg var så sikker på at var hvite, viste seg å være rosa! Hmmm....

Det har i det hele tatt vært en veldig deilig helg. Bustemannen har jo ikke vært så mye hjemme, men Busteliten har vært i strålende humør, og vi har kost oss med å leke, se på tegnefilmer, gå tur og ellers bare ta det rolig. Det er lenge siden vi har hatt en hel helg i et så rolig tempo, og jeg kjenner at dette må gjenta seg ganske snart. Vi er altfor flinke til å fylle opp helgene her i huset, og når ukene er stappfulle i tillegg så sier det seg selv at det kan bli litt i meste laget for både liten og stor.

Nå skal Busteliten og jeg snart kle på oss for å ta en liten tur ut i det sure vinterværet. Det er godt med litt frisk luft innimellom all dæffinga også. Senere i dag skal vi til oldemor og levere tilbake bildebrikken hennes med mange bilder fra dåpen. Hun fikk nemlig en elektronisk fotoramme av oss til jul, og minnebrikken i den fyller vi opp med bilder av Busteliten som hun kan kose seg med. Gjett om det var en hit!

Men, før vi gjør det, må jeg jo si velkommen til nye følgere. Tenk at Bustebloggen har fått hele 190 følgere! Jeg er helt overveldet, samtidig som jeg kjenner at bloggingen blir bare morsommere og morsommere. Det er gøy at noen faktisk liker det jeg pusler med her inne. I arkivet ligger flere innlegg klare nå, om både vognteppe, julestjerner og et vakkert bilde. Barnerommet skal jeg også få vist dere i nærmeste fremtid, for det har jeg jo enda ikke fått gjort. Skammelig!

Dette ble ikke akkurat et spennende innlegg, men hadde bare så lyst til å titte innom for å si hei og tusen takk for alle kommentarer på forrige innlegg. Bustemannen ler beskjemmet.

Håper du har hatt en fin helg?

Titt gjerne innom Bustenellik på Facebook også.

Vi blogges!

Sær unnfangelse

2012-01-26T14:56:00.000+01:00

Busteliten har omsider rundet tre måneder, og vi får nå lov til å forsikre ham. Forsikringsselskapene har av en eller annen merkelig grunn vegring for å forsikre snørrunger under tre måneder, så det har vi måttet vente med. Men, forrige uke var altså tiden inne, og Bustemannen satte seg pliktoppfyllende ned med forsikringpapirene.

"Komplikasjoner i forbindelse med svangerskap/fødsel," leste Bustemannen opp fra papirene. "Han ble jo unnfanget med sugekopp, da?" Bustemannen ser spørrende på meg.

Noe svar fikk han aldri, for jeg knakk fullstendig sammen i krampelatter.

Bustemannens ansiktsuttrykk endret seg raskt fra spørrende til uforstående.

"Jammen han ble jo unnfanget med sugekopp!" insisterte Bustemannen,
om enn noe usikkert.

"Er du helt sikker på det?" kvekket jeg frem mellom latterhikstene.

"Ja?" svarte den forvirrede mannen.

"Det er jo et år siden, men jeg kan ikke akkurat si at jeg husker det slik", svarte jeg, mens jeg forsøkte å legge ansiktet i litt mer alvorlige folder.

"Hæ? Nei nå får du gi deg! Et år siden? Guttungen er jo tre måneder, jo!"

"Alvorlig talt, kjære deg, mener du virkelig at barnet ble unnfanget med sugekopp?" Jeg begynte å lure på om mannen var blitt riv ruskende gal der han satt, og tenkte at med den kunnskapen han sitter på, så er det jo nesten helt utrolig at barnet i det hele tatt ble unnfanget.

Men, da ler Bustemannen også. På den måten som bare Bustemannen kan. Da han omsider klarer å stoppe opp, forsøker han seg på nytt:

"Han ble forløst med sugekopp, kanskje?"

For jada, den vesle kællen ble forløst med både vakuum, to svære legenever (!) og attpåtil med tre av syv hvitkledde pluss en pappa som bokstavelig talt dyttet ham ut. Det var en heftig forløsning. Men unnfangelsen, den har vel strengt tatt ikke forsikringsselskapet vårt noe som helst med?

som av innlysende årsaker ikke har illustrert dagens innlegg

En liten oppdatering om alt og ingenting

2012-01-25T11:49:00.000+01:00

Det er en hektisk uke i Bustehjemmet, men i dag nyter vi en rolig formiddag. Busteliten koser seg i lekegrinda si, mens jeg koser meg i sofakroken. Bustemannen hadde tent opp i ovnen før han dro på jobb i morges, og da vi stod opp var det godt og varmt i hele huset. Litt hverdagslykke, rett og slett.

Senere i dag skal vi på babysvømming for aller første gang. Vi gleder oss veldig, og er spente på hvordan Busteliten vil trives i vannet. Det skal bli fint å ha en felles aktivitet som familie, og ikke minst gi Busteliten muligheten til å utvikle seg enda mer. Ja, for her skjer det saker og ting om dagen. Busteliten er ikke lenger en liten baby med sine tre måneder. I lekegrinda her ligger det en bestemt kar, og han ligger ikke stille ett minutt. Favorittaktiviteten er for tida å stå oppreist i fangene våre, og skravla går i ett; tåteflaske i munnen er ingen hindring.

Det nærmer seg februar, og jula har omsider takket for seg på Bustebloggen også. Jeg oppdagen plutselig at det fortsatt var glade jul i headeren, og slik kunne det jo ikke være helt til påske! Ny header er derfor på plass, og jeg har endelig fått oppdatert bloggrolleren min også. Busteliten har dessuten gått fra å være "på vei" til å være "ankommet". Bedre sent enn aldri er mottoet, og nå er ting endelig litt på stell igjen. Og til alle nye følgere: Hjertelig velkommen! Ille stas!

På stell er det ikke i Bustehjemmet, og hybelkaninene er i ferd med å ta fullstendig overhånd her. Jeg teller timer frem til fredag, for da har jeg endelig tid til å ta i et skikkelig tak her hjemme. Det skal bli deilig! Da er det frem med kost og såpevann, og herr og fru Hybel er bare pent nødt til å finne seg et annet hjem. Støvsugerposen for eksempel. Ingenting er som å gå helga i møte med et rent og pent hus, og det ser jeg veldig frem til akkurat nå. Lufta gikk liksom litt ut av oss etter dåpsfeiringa, så det har gått litt på halv tolv her den siste uka, men nå er det slutt!

Og apropo dåp: Tusen takk for alle de hyggelige kommentarene på dåpsinnleggene. Det har vært veldig moro å dele med dere, og jeg håper dere ikke gikk helt lei? Nå er det imidlertid tilbake til den vanlige bloggingen, med hverdagsprat og interiør. Jeg har allerede lovet dere Bustemannens noe sære versjon av Bustelitens unnfangelse, og den kommer i neste innlegg.

Nå er det på høy tid å starte dagen for alvor. Skittentøysdunken er nok en gang full og stinker av sur melk, og badetøy må finnes og pakkes også. Det er liksom alltid nok å ta seg til når man er hjemmeværende. Det er langt mellom de dagene man kan tillate seg å bare daffe. Uansett hva du skal bruke dagen til, håper jeg at den blir fin. Den koselige lyslykta på bildene, står i gangen her hjemme, og vi fikk den til jul. Elsker den!

Vi blogges!

Dåp: Dåpskjolen

2012-01-21T11:53:00.000+01:00

Her, på soveromsgulvet til Busteliten, ligger oldemors (skrukkete) brudekjole.

Hun giftet seg for snart 74 år siden, i 1938.

Oldemor er særdeles flink til å ta vare på tingene sine, og selv om den bærer preg av tidens tann, har den holdt seg godt.

Enkel og vakker.

Men tenk det! Så fikk vi lov til å gjøre om den gamle, fine brudekjolen til dåpskjole!

Brudekjolen utgjør basisen i dåpskjolen, og de opprinnelige blondene som var å finne i halsutrigningen og på slepet på brudekjolen, har blitt brukt på dåpskjolens bryst. På Stoff & Stil fant vi et blondestoff som var tilnærmet likt, og det har fått ligge på utsiden. I tillegg har dette stoffet blitt lagt utenpå kjolestoffet i dåpslua.

Det fantes også stoff fra brudekjolen til Bustemannens tipp-tipppoldemor. Ingen vet nøyaktig hvor gammelt det er, men det antas å være 100-110 år. Det har blitt satt på som en dekorativ kant nederst på dåpskjolen.

Det er kusinen til pappa som har laget kjolen. Hun er veldig flink til å sy, og vi var veldig glad for at hun ville ta på seg oppdraget. Ta gjerne en titt på nettsidene hennes, Yrmin Tekstilhåntverk og Levende Landliv (nettbutikk).

Vi syns at dåpskjolen har blitt utrolig vakker! Det er dessuten koselig å ha en dåpskjole med så mye historie i seg. Det gjør den ekstra verdifull for oss.

I skrivende stund henger den til pynt hjemme hos oldemor, slik at hun kunne kose seg litt med den. Det er jo ikke alle som kan skryte på seg å ha brukt samme kjole som tippoldebarnet sitt, eller tippoldemoren sin!

Visste dere forresten hvorfor dåpskjolen er så mye lengre enn barnet?

Det er for at barnet skal kunne vokse i sin tro.

At den er hvit symboliserer renheten man gis gjennom dåpen.

Paralleller til denne symbolikken ser man jo også i konfirmasjonsdraktene.

Vi er utrolig takknemlige for at oldemor gav oss muligheten til å lage en så flott dåpskjole. Det var ingen dåpskjole i familien fra før, så det passet jo bra. Det er nesten litt vemodig, at Busteliten bare kan bruke den denne ene gangen, men forhåpentligvis vil dåpskjolen forbli i familien i mange, mange år fremover og dermed bli brukt av flere små og håpefulle.

Hvordan er det i deres familie? Har dere en dåpskjole som går i arv?

Dåp: En overraskelse

2012-01-20T20:20:00.000+01:00

Da Bustemannen og jeg giftet oss for snart fire år siden, ble det gjort i stand en overraskelse til oss. Alle gjestene fikk utdelt hver sin lapp, og på denne skulle de skrive en hilsen til oss. Disse ble lagt i en liten koffert, og på vår første bryllupsdag skulle vi få lov til å åpne kofferten og lese hilsenene. Dette syntes vi var en så hyggelig ting, at vi valgte å gjøre vår egen lille vri på det i barndåpen. Kanskje kan det være en idé for andre også?

Da vi ønsket gjestene velkommen til bords, leste vi historien om Fotsporene, og for liksom å symbolisere at gjestene ville følge Busteliten gjennom livet, lot vi alle få hver sin bit med kartong. På denne skulle de tegne av foten sin og klippe den ut. Deretter skulle alle skrive sin personlige hilsen på den, og legge den i en liten koffert som vi hadde gjort klar. På konfirmasjonsdagen sin skal Busteliten få denne kofferten, og få lov til å lese de hilsenene som ligger til ham der fra alle gjestene som var samlet i dåpsselskapet hans. Vi håper og tror at det vil bli en hyggelig overraskelse for ham.

I tillegg til en liten hilsen, fikk alle beskjed om å skrive et nummer på foten sin; nemlig det nummeret de tror at Busteliten bruker i sko den dagen han blir konfirmert. Mon tro om han forstår hva alle de tallene betyr? Og om noen har gjettet riktig?

Vi var litt spente på hvordan gjestene ville ta utfordringen, men det gikk over all forventning. Jeg skal hilse og si at det var en lattermild forsamling, der de lå på alle fire i finstasen og hjalp hverandre med å tegne føtter. Om ikke stemningen var høy fra før, nådde den i hvertfall takhøyde under denne seansen. Et godt alternativ til selskapsleker dersom det er tradisjonen. Og - jeg gleder meg ille til at Busteliten skal få kofferten sin om en fjorten, femten år.

Dere begynner vel kanskje å bli lei av alt dette dåpspratet? Jeg lover at jeg snart er ferdig med det, men dere vil vel kanskje se dåpskjolen før jeg går tilbake til den vanlige Bustebloggingen igjen? Bustemannen kom med sin helt egne versjon av unnfangelsen (!) av Busteliten her om dagen, og den var så komisk så jeg må nesten dele den med dere. Jeg kan love at det ikke er så snuskete som det kanskje kan høres ut. Stay tuned!

Dåp: Tema

2012-01-19T21:25:00.000+01:00

Som jeg fortalte i forrige innlegg, så var det ideen om bordkortene som på mange måter avgjorde temaet for dåpsfesten. Nå vet jeg ikke hvor vanlig det er å ha et tema for en dåpsfest, men det ble det i alle fall i Bustelitens. Det er jo viden kjent i både vår og resten av familien sin omgangskrets, at føttene hans var og er gigantiske. I motsetning til de fleste andre babyer, som starter med størrelse 12-13, så gled Busteliten rett inn i størrelse 16. Med sine 55 cm og 4 670 gram, var han jo en stor pjokk i alle fall, men det er liksom føttene hans alle har hengt seg opp i. Det var jo også de som fikk pryde forsiden på invitasjonene, og med sokker som bordkort...

Temaet måtte jo bli... føtter! I det tanken slo meg, kom ideene på løpende bånd, og slik ble det altså til at føttene fikk stå i sentrum i Bustelitens dåpsfest. Jeg syntes i grunnen det passet nokså godt, og jeg kom til å tenke på denne historien om Fotsporene (klikk på bildet for å få det større).

Jeg synes historien er en god påminnelse om nettopp hvorfor vi døper barna, og for oss betyr dåpen noe mer enn bare en hyggelig tradisjon. Busteliten er dessuten så heldig, at han har mange mennesker som kan være med å sette sine fotspor i sanden sammen med ham. Det er mange mennesker som kan være med og gå sammen med ham gjennom livet, og det vil han forhåpentligvis forstå betydningen av bare han blir stor nok. For å minne gjestene hans på hvilken viktig rolle de har i livet hans, lot vi bildet dere ser over få være den lille hilsenen som lå i hvert bordkort.

Temaet lot vi forøvrig komme til syne gjennom borddekkingen. Det ble servert koldtbord å spise, og ved hver kuvert plasserte jeg en fot. Jeg brukte min egen fot som mal, og tegnet på den samme kartongen vi brukte til invitasjonene, klippet ut, og knøt et satinband rundt. Enkelt, men effektfullt. Rent praktisk kunne også gjestene legge fra seg bestikket på denne foten når de skulle reise seg for å ta mer mat; på den måten sparte vi bordduken for vanskelige flekker.

Bordet ble dekket i hvitt, blått og sølv/grått, og dette gjenspeilet seg også i de flotte blomsterdekorasjonene vi fikk laget. Selv om blomstene var de samme, så var det én av blomsterdekorasjonene som skilte seg litt fra de andre likevel. Da jeg ble døpt fikk jeg nemlig denne lille dumperen, også den gang med blomster i dumperkassa. Den var riktignok en anelse mer rød den gangen, men tradisjoner må bringes videre, og til Bustelitens dåp fikk jeg fylt dumperkassa med blomster på nytt. Er den ikke søt?

Og husker dere at jeg fortalte om en liten detalj som liksom gjorde prikken over i'en ved borddekkinga? Ser dere alle de små "prikkene" i forskjellige blåtoner? Kan dere huske knappene på invitasjonene? De små "prikkene" er knapper som er strødd tilfeldig utover bordet. De kommer ikke så tydelig frem på bildet kanskje, men de gav en veldig fin effekt, og bidro liksom til å gi bordet litt mer liv. En smule uoriginalt muligens, men det gjør da ikke noe?

Bustelitens ene fadder og jeg satt en hel kveld og klippet ut små Bustelitenføtter i blå kartong. Disse la jeg over salongbordene der vi skulle drikke kaffe. I mitt hode var dette veldig fint, og jeg var veldig spent på å se hvordan det ville fungere på ordentelig da vi dekket bordene fredag formiddag. Og - det funket (syntes jeg, da)!

Sammen med Norgesglass med tulipaner i og hvite lys i sølvlysestaker, ble det hele ganske lekkert. Satinbandene som er brukt på Norgesglasset og lysene, er de samme som på dåpskjolen. Jeg syntes det var en fin detalj og kunne ta med i pyntingen. Dåpskjolen, som dere så vidt kan skimte på bildet, skal dere få se nærmere på siden.

Dette innlegget har blitt lenger enn langt allerede, så jeg er imponert om du har hengt med helt hit (litt rotete har det visst også blitt). Så, for ikke å gjøre det enda lenger, sparer vi resten av føttene til neste innlegg. Føtter spilte nemlig hovedrollen i en overraskelse som ble gjort i stand til Busteliten også, men mer om det senere altså.

So long!

Dåp: Bordkort

2012-01-18T19:01:00.000+01:00

"Så du bunkrar upp lite nu, va?"

Den svenske ekspeditrisen på H&M lurte fælt når jeg kom drassende

med syv trepakninger med lyseblå sokker.

Men, her var det ikke "bunkring" som var formålet. Nei, jeg skulle lage bordkort! Ideen kom til meg en søvnløs natt, og satte på mange måter temaet for hele dåpsfesten. Mer om det senere.

Jeg har stiftet sammen hvert par i underkant av bretten. Slik holder de seg bedre på plass, og satinbandet har således ingen annen funksjon utover det estetiske. Navnelappene er laget av restemateriale etter invitasjonene. Slik fikk jeg brukt det jeg allerede hadde, samtidig som det bidro til å skape en rød tråd fra invitasjonene, videre til bordpyntingen. Satinbandene er også de samme.

I alle bordkortene, i den ene sokken, lå det en liten hilsen til alle gjestene. Denne lille hilsenen var ment å fungere som et lite minne fra dagen; noen ord som kunne minne dem om dåpsdagen og det vi forsøkte å formidle gjennom festen. Akkurat hva dét var, skal jeg fortelle mer om i neste innlegg. Da skal dere også få se bilder fra borddekkingen. En noe original vri ble prikken over i'en (det syntes i alle fall bestemor og jeg) - har dere lyst til å gjette hva det var?

Dåp: Invitasjoner

2012-01-17T13:24:00.000+01:00

Intet selskap uten gjester, og siden jeg syns det er litt moro å lage kort, tok jeg sjansen på at jeg ville komme i mål med å lage de elleve invitasjonene selv. Så snart vi hadde fastsatt tid og sted for barnedåpen, la jeg turen til Panduro. Der kjøpte jeg ulike typer kartong, satinband, og litt forskjellig dilldall til å stæsje med. En uforklarlig forkjærlighet til både knapper og ugler, avgjorde vel i grunnen detaljene. Knappene skal dere få se mer til siden også.

Med god hjelp av Bustemannen, to saueskinn og et lite samarbeidsvillig dåpsbarn, ble det også en personlig vri på invitasjonene. Å ta bilde av sprellende babyføtter, samtidig som man forsøker å holde humøret på modellen oppe, er en krevende sak for en amatør! Men, vi fikk da til et bra bilde til slutt. Ett brukbart bilde av omtrent hundre er da ikke verst?

Jeg kom i mål, og like før jul kunne vi dele ut invitasjoner til besteforeldre, oldeforeldre, tanter og onkler, faddere og attpåtil en tippoldemor! Jeg passet også på å lage en ekstra invitasjon til Bustefamilien, for det kan jo være moro og ha til siden.

På innsiden har jeg brukt grå kartong som jeg har brettet dobbelt om det grå satinbandet og limt sammen. På den har jeg skrevet selve invitasjonen. For å skape en viss 3D-effekt mellom de ulike kartongene, har jeg brukt små limputer. Og i stedet for å bruke vanlig lim der det har vært nødvendig, har jeg brukt slike små dobbeltsidige klistremerker man bruker til å feste fotos i album. På den måten har jeg fått det til å sitte jevnt og pent, uten masse bukler.

Jeg hadde rikelig med restematerialer, og senere har jeg tenkt til å vise dere hvordan jeg har tatt dem med meg videre i forberedelsene for å skape en helhet. Det gjelder ikke minst de nevnte knappene. Har dere lyst til å se mer?

som ønsker velkommen til alle nye følgere. Følgertallet stiger for hver gang jeg er innom bloggen, og det er ille moro å se. Hjertelig velkommen skal dere være!

En FANTASTISK dag

2012-01-15T23:41:00.000+01:00

Det er sent søndag kveld, og en fantastisk dag er ved veis ende. Det er stille og rolig i huset; Bustemannen har krøpet under dyna, mens jeg sitter oppe og venter på at veslegutt skal få dagens siste skvett med mjølk.

Det har vært en stor dag for den lille familien vår i dag, og Busteliten har stått i begivenhetenes sentrum som dåpsbarn. I en ubeskrivelig flott dåpskjole har han blitt døpt i den lille kirken der jeg selv ble døpt for snart et kvart århundre siden. Busteliten holdt seg forholdsvis rolig under gudstjenesten, men som presten så fint sa det da selve dåpshandlingen var vel overstått: "Det er godt å høre at det er liv i dem når de får vann over seg (...)."

Etter en flott gudstjeneste, dro vi hjem til bestemor og bestefar for å feire go'gutten vår. Jeg var litt bekymret for at det skulle bli for lite mat, men her har vi koldtbord til minst et dåpsselskap til! Jeg håper og tror at ingen gikk sultne til sengs i kveld. Kaker er det også mer enn nok av, så vi skal nok være gode og mette noen dager til. Jeg vil tippe at det er noen tømrerkolleger som blir ekstra glade i Bustemannen på tirsdag når han kommer på jobb.

Festen ble akkurat så fin som vi hadde håpet, og nesten enda litt finere enn det også. Bestemor og jeg hadde satt av hjørnet på skjenken til gavebord, men endte med å bruke hele; den lille kællen har fått utrolig mange flotte gaver. Bustemannen og jeg er helt overveldet! Gjestene pratet og koste seg hele dagen så vidt vi kunne forstå, og det føltes plutselig veldig stille i stuene da alle hadde takket for seg.

Opprydningen ble vi enige om å spare til i morgen, og da skal vi også besøke Bustelitens tippoldemor. Med sine snart 94 år, orket hun ikke delta på festen i dag, men vi tar med oss både mat- og kakerester i morgen, og tar en minifest hos henne. Jeg gleder meg dessuten veldig til å høre hva hun synes om dåpskjolen, for den kan nemlig hun ta mye av æren for.

Med mindre det ikke blir ville protester, kommer de neste innleggene her på Bustebloggen til å handle om dåp. Jeg har mye jeg har lyst til å vise dere, av både dåpskjole, blomster, bordkort, borddekking, og overraskelser. Det har vært utrolig morsomt å stelle i stand til dette selskapet, og jeg er veldig, veldig fornøyd med at alt ble slik jeg hadde tenkt meg. Nå er det imidlertid tid for kveldsmat for nevnte dåpsbarn. Jeg ønsker alle som titter innom en fantastisk fin uke, og til alle mine nye følgere: VELKOMMEN! Ille koselig at dere har lyst til å følge meg videre - det setter jeg pris på.

Busteklem fra

PS! Tusen takk for et fantastisk bloggtreff i går, til dere som var der. Jeg storkoste meg, og det var hyggelig å treffe (for meg) både kjente og ukjente bloggere. Med hjem fikk jeg en stor goodiebag, og jammen vant jeg ikke abonnement på BoligDrøm også. Et fantastisk arrangement, som jeg håper det blir reprise av neste år!

Hektisk uke med bloggtreff og barnedåp i enden

2012-01-13T23:15:00.000+01:00

Det har vært en hektisk uke i Bustehjemmet. Med barnedåp på søndag, har det blitt liten tid til å blogge. Dagene har for det meste gått med til planlegging og klargjøring til den store dagen. I dag har vi dekket border og gjort i stand til festen. Bestemor og bestefar har vært så snille og åpne hjemmet sitt - og barndomshjemmet mitt - for oss, og nå er stuene hjemme dekket i blått. Det har blitt så fint, og alt ser ut i praksis akkurat slik det har sett ut oppe i hodet mitt i planleggingsfasen.

Vi har også hentet Bustelitens dåpskjole i dag. Den ble ferdigsydd natt til i dag, og er bare helt utrolig vakker. Den har sin helt egne historie, og jeg gleder meg til å dele den med dere om noen dager. Busteliten var ikke helt fornøyd med å få en kjole trædd over hodet da vi skulle prøve den, men han for lide for skjønnheten, han som oss andre. Vi får bare håpe at humøret er litt bedre på søndag. Den store skrekken er at han tar over hele showet under gudstjenesten. Huttetu!

Uka som ligger bak skal deles med dere i både tekst og bilder, bare den blir overstått. Vi har vært litt hemmelighetsfulle rundt det meste, og har vi klart å holde oss så lenge, ville det jo være dumt av meg å røpe alt her på Bustebloggen bare et par dager i forveien. Men, dere skal få se, det lover jeg. Det er mye bloggbart når man forbereder til selskap!

Nå er det snart kvelden her i Bustehjemmet. I morra blir det en lang og hektisk dag for å komme i mål. Vi har ikke helt fått alle puslespillbrikkene på plass for å få det hele til å gå opp enda, men når klokka slår seks slag på kvelden, skal jeg i allefall være på plass på bloggtreff. Jeg gleder meg skikkelig, og fordelen med å være stressa er at man ikke rekker å hilse på sommerfuglene i magen. Min største bekymring er egentlig hva jeg skal ta på meg, for akkurat nå føles det som om alt jeg eier og har er fullt av gulp (!). Så til dere som skal på bloggtreff i morra, og lurer på hvem Bustenellik er: Bare gå etter krøllene og lukta - gulpelukta!

Og til alle dere andre: God helg!

Vi blogges til uka.

Traktor, assa!

2012-01-07T17:49:00.000+01:00

Hørt på kjøpesenteret, en travel dag i romjula:

"Pappa! Du går så sakte!"

...

"Traktor, assa!"

Som en landsens bondeknøl på bytur, ble jeg i grunnen litt furten.

Faktisk var det like før jeg åpnet munnen for å fortelle denne guttebassen

ett og annet, men så kom jeg til og tenke på at det kanskje var litt

barnslig å kjefte på en seksåring fordi han syntes at traktorer kjører sakte?

For joda, traktorer kjører sakte. Det er ikke det (vi kan jo ikke pløye og harve i 90 km/t!),

men traktorer kan være kule også! Det visste tydeligvis ikke denne bygutten.

Synd for ham.

Lurer på om han vet hvor melk kommer fra? Og koteletter? Egg?

Butikken?

som poserer stolt (på en ikke fullt så kul utgave) sammen
med bestefar etter og ha kommet hjem fra pottittjole (med tjukk l!)
en gang i barndommen.

Tilbake til hverdagen

2012-01-04T12:32:00.000+01:00

Her i Bustehjemmet er hverdagen tilbake for fullt. Bustemannen er tilbake på jobb etter to uker med pappapermisjon, og Busteliten og jeg koser oss hjemme med husarbeid og lange gåturer. Bustemannen jobber både tidlig og sent denne uka, så da er det heldig for oss at byggeplassen han er på, ligger like ved. Da kan vi legge turen innom når vi er ute og lufter oss, så får vi sett ham litt likevel.

I dag forsvinner jula ut av huset her også. Jeg kjenner jeg gleder meg til å pakke den bort. Det blir liksom så stusselig når jula er over, og all den pynten som for bare noen dager siden skapte stemning, skaper i stedet bare irritasjon. Kanskje det er fordi man på denne siden av nyttår ikke kan spise sjokolade mens man ser på alt det fine?

Foran oss ligger et helt nytt og ubrukt år, og det er en spennende tanke. Mon tro hva det skal fylles med? Her i Bustehjemmet skal vi først og fremst feire Bustelitens barnedåp. Den går av stabelen neste helg, og jeg koser meg med å stelle i stand til den lille mannens aller første selskap. Dere skal få lov til å være med på forberedelsene, men er pent nødt til å vente til etter selskapet. Litt hemmelighetskremmerier må man få ha, selv etter jul.

Ellers skal vi kose oss med at Bustemannen har pappapermisjon hver fredag hele året. Langhelger hele året er slettes ikke å forakte, og det skal bli hyggelig å få litt ekstra tid sammen som familie i en ellers hektisk hverdag. Da skal vi bare kose oss, og skape gode minner sammen alle tre. Jeg gleder meg!

Nå nærmer det seg mattid for både liten og stor, så da er det best å finne frem litt mat. I mangel på noe annet enn julepynt å fotografere, har jeg likegodt funnet noen bilder fra denne tiden i fjor. Vi har fuglenek i hagen i år også, men det er ikke på langt nær like godt besøkt... Vinteren er ennå ikke slutt, men når snøen ikke har kommet så langt, kan den nesten la det være også. Og det sier til og med jeg, som er så glad i vinteren! Vel, vel, vi får se... Vi blogges!

Pst! Godt nyttår, da!

Vår jul

2011-12-28T15:24:00.000+01:00

Her i Bustehjemmet begynner vi endelig å komme litt til hektene igjen etter noen hektiske familiedager. Selv om det er veldig hyggelig med familiesammenkomster nå i jula, har vi innsett at vi må sette på bremsen, for stakkars, vesle Busteliten blir helt utslitt av alle festlighetene. Å hoppe fra fang til fang og motta full jubel bare for en liten prupp, er mer enn en liten kropp hæler i lengden, og den ellers så stille og rolige Bustegutten vår har vært nokså høylydt. Tredjedag hadde vi en stille og rolig dag i tresomhet her hjemme, og det blir nok ikke den siste. Kanskje er tiden inne for å endre noen av de gamle tradisjonene, og finne våre egne som er litt bedre tilpasset for "dessa som er små"? Vi har i allefall gjort oss noen erfaringer som vi tar med oss videre.

Selv om vi har blitt slitne (og hvem blir ikke det i jula?), har vi likevel hatt en fin jul så langt. På sjølvaste julekvelden var hele storfamilien samlet hos bestemor og bestefar, og vi talte fjorten stykker. Med seksten (!) mandler i riskremdesserten, var vi sikret minst én marsipangris hver - jeg fikk to. Med så mange mennesker, kan dere jo selv tenke dere hvilken haug med julepressanger som lå under juletreet, og Bustemannen og jeg var helt svette innen vi var ferdige med vår andel av pressangene. Busteliten satt fortumlet på fanget med vidåpne øyne og fulgte med så godt han kunne i prosessen, men var nok mer opptatt av å gripe etter pakkebåndene enn han var av selve innholdet.

Busteliten var nok dessuten den som stakk av med mesteparten av pakkene på julekvelden, og jammen fikk han mye fint. Det var pysjamaser, en flott varmeflaske, bøker, rangler, servise, gavekort, sengesett og mer til. I tillegg hadde han litt på forskudd fått julegaven av bestemor og bestefar, slik at han kunne pynte seg i sin aller første bunad på julaften. Gjett om han var stram kar! Vi voksne var også fornøyde med årets julegaver, og fikk mye av det vi ønsket oss. Det var sølvskjeer, gavekort, dessertskåler, en flott bok, og ikke minst flere produkter i Rosendahl-serien som vi samler på. Det var litt ekstra morsomt og spise godterier i går kveld, når godteriene lå i splitter nye glassboller.

Førstedag var vi i familieselskap hos foreldrene til Bustemannen, og da FLAX-loddene tradisjonen tro ble delt ut etter middagen, var det bare Busteliten som stakk av med gevinst. Vinnerlykken er det ingenting å si på hos den vesle mannen! Nå var det riktignok ikke snakk om mer enn femogtyve kroner, men gevinst er gevinst. Og så veldig mye mer enn det rakk vi i grunnen ikke heller, for da hadde vesle Busteliten fått mer enn nok av familieselskaper for denne gang. Da vi var kommet hjem og Busteliten var vel i seng, benket mutter'n og fatter'n seg til i sofakroken med en diger skål med godterier og så på Biler 2. Det blir mye tegnefilmer nå i jula, og vi lo godt av Busteliten da han på julaften ble plassert foran TV da Disneys julekavalkade rullet over skjermen. Mens Bustemannen og jeg sprang om hverandre og forsøkte å få fordelt bunadssølvet riktig mellom oss, satt veslegutt som et tent lys og veivet med armene mens han forsøkte å kommunisere med Snipp og Snapp på beste pludrevis.

Resten av jula skal vi bruke til å besøke de av de nærmeste familiemedlemmene vi enda ikke har sett i jula, og noe mer enn det tror jeg ikke vi skal ta sikte på for i år. Bustemannen har pappaperm nå i romjula, og det er litt godt å bruke tid sammen som familie også. Om under en uke er det slutt på dette året, og med det kommer også hverdagen tilbake. Det er fort gjort at julehøytiden blir bare mas og dårlig samvittighet, og den egentlige grunnen til at vi feirer jul blir rent glemt midt i det hele. Dét har i allefall gitt meg rom for ettertanke denne jula. Likevel er jeg glad for at det blir mye mas og dårlig samvittighet også, for det er om ikke annet et godt tegn på at vi er omgitt av mange mennesker som bryr seg om oss, og som vi er glade i. Det er altfor mange som sitter alene i disse dagene, og savner noen å dele dem med.

Jeg håper du har hatt en fin jul så langt, og at du ikke blir helt tatt av vinden der du bor. Her tar vinden så godt takk i tak og vegger, at vi faktisk må skru opp lyden på TV! Vi skal i hvertfall ikke klage på dårlig inneklima når det blåser slik, for det gjør i alle fall at vi får full luftutskiftning her i det gamle trehuset vårt. På kjøkkenet og soverommet er det regelrett blåst, dersom man står nærme nok vinduene. Men, så lenge man ikke behøver hårføner for å få tekstilene ut av skapene skal man vel være fornøyd? Ho-ho! Bildene i innlegget ble tatt i går, da jeg hadde et par venninner på kake- og filmkveld her. The Holiday er et must i jula, men en skikkelig jentefilm og dét gadd ikke Bustemannen være med på, så da ble det jentekveld.

Ha en fortsatt god jul!

Julehilsen fra

Kvelden før kvelden

2011-12-23T21:04:00.000+01:00

Jeg tar av meg bunadslua for alle dere som har funnet tid til å være aktive bloggere nå i desember. Det har ikke jeg fått til. Men, nå er julegavene utlevert, kakene i boks, og det selvhogde juletreet fra skauen til bestefar står ferdig pyntet i stua. Vi måtte riktignok demontere lekegrinda til Busteliten for å få plass til treet, men Busteliten leker like fint på gulvet, så det går bra.

På stuebordet vårt står den peneste julepynten jeg vet om, og jeg er helt betatt av lysengelen jeg har arvet etter mamma. I sin tid kostet den 79 kroner, og jeg har minner om den fra tidlig barndom. Den får litt særbehandling, så vi får håpe at de andre juleenglene ikke blir misunnelige.

Jeg skulle så gjerne vist dere absolutt all julepynten vi har her i Bustehjemmet, for jeg syns det er så mye fint, og det er mange minner knyttet til det meste. Julekrybba mi er jeg spesielt stolt av. Jeg hadde lenge ønsket meg min helt egen julekrybbe, og så! Julaften morgen da jeg var elleve år, våknet jeg opp, og i fotenden av senga lå det en stor og tung pakke. Hyssingen var knytt fast i luke nummer 24 på pakkekalenderen min, og inni den store pakka fant jeg den flotte julekrybba. Gjett om det var en Bustenellik som var stolt og glad!

På hemsen har det med tiden flyttet inn en nisse, og selv om nissen neppe var i Betlehem for to tusen år siden, så bor den der like fast. Helt når den flyttet inn er uvisst, men jeg har liksom ikke hjerte til å kaste den ut heller.

Det er litt ekstra stas med jula i år, for det er jo Bustelitens aller første jul. Enda mamma'n både forteller og synger om julenissen både titt og stadig, har han neppe fattet konseptet helt enda, men jeg har konkludert med at han likegjerne kan høre om nissen i år som neste år. Hvis han aldri får høre om nissen, vil han jo aldri få vite hvem nissen er, og da kan han jo likegodt få høre om nissen med det samme!

Juleaften skal feires på godt, gammeldags vis hos bestemor og bestefar i hjembygda. Jeg vokste jo opp i samme hus som dem, og ingenting er som julen i barndomshjemmet. Når klokka blir fem og julen ringes inn, skal bestemor og jeg ut på badet. Om vinden blåser riktig vei, kan vi høre kirkeklokkene fra kirken i nabobygda, og det blir liksom ikke ordentlig jul for meg hvis ikke jeg har fått sitte på vaskemaskinen til bestemor og høre jula ringes inn. Når bestemor og jeg har hatt vår lille tid på badet, samles hele familien, fjorten med stort og smått, til deilig julemiddag. Som jeg gleder meg til bestemors ribbe!

Og så er det den berømte oppvaska da, før vi kan pakke opp gavene. Nysgjerrigheten i år er stor, for hva er det som kan ligge i de mange pakkene som Busteliten har fått? Mest spent er jeg på den gaven han har fått av "fille"søskenbarnet mitt på fjorten, for den var helt uventet, og det varmer litt ekstra og vite at han har plukket den ut helt selv (hvilket jeg faktisk syns er ganske imponerende av en fjortisgutt!). Bustemannen har også vært fryktelig hemmelighetsfull nå i desember, og har virket veldig fornøyd med egeninnsatsen. Det hadde han også all grunn til å være, men jeg tror ikke han legger kvitteringen for gaven i bunnen av regningsbunken som jeg har ansvaret for neste år... Surprise, surprise!

Nå har julefreden omsider senket seg over Bustehjemmet, og jula kan bare komme. Det har vært en stressende dag, men i kveld skal vi bare kose oss i sofaen foran TV. Tradisjonen tro blir det hjemmelaget pizza, Grevinnen og hovmesteren, en julefilm og masse godis. I ovnen brenner det godt, og kanskje varmer vi noen smultringer på toppen av den i løpet av kvelden også? Nå er i allefall Busteliten vel i seng, så får vi se hvor lenge det varer. Helt til slutt vil jeg bare få ønske alle dere som er innom Bustebloggen min en riktig god og fredelig julehøytid! Kos dere masse med de dere er glad i, god mat, gaver og fridager - og send en liten tanke til alle de som ikke har det så bra.

Julebusteklem fra

Avslørt?

2011-12-18T22:10:00.000+01:00

Ikke særlig godt skjult salgstaktikk...

Way to go, Rema!

Pustepause i førjulsstria

2011-12-14T14:58:00.000+01:00

Det er travle dager i Bustehjemmet nå i førjulstiden. Det er mye som skal være i orden til julekvelden, og tiden å ordne det på synes knappere og knappere. I dag er det ti dager igjen, og jeg forsøker å skaffe meg en prioritert oversikt over gjenstående arbeidsoppgaver.

I formiddag har Busteliten og jeg bakt tante Synnøves kokoskaker, og med sier vi oss ferdige med årets julebakst. For første gang har vi ikke bakt syv slag, men det har aldri vært et mål tidligere heller, så det gjør ingenting. I tillegg til kokoskakene har vi pepperkaker, sirupssnipper, kransekake, ristopper og hjemmelaget konfekt, og det holder i massevis for oss.

Tross mange gjøremål, går det meste i redusert tempo om dagen. Busteliten har fått sin første forkjølelse, og det er ikke bare, bare å være forkjøla når man er åtte uker gammel. Veien fra glad og munter pludring til full fortvilelse og hylskrik er neimen ikke lang, og vi bruker mye tid på å trøste og kose om dagen. Det fører til noen kjedelige prioriteringer innimellom, men slik må det desverre bare bli når helsa skrangler. I dag våknet jeg opp med sår hals også, men vi krysser fingrene for at det er raskt forbigående, og at Busteliten snart er i farta igjen også.

Nå har vi tatt oss en liten pustepause i førjulsstria, og mens Busteliten ligger og hører på Sesam Stasjon på kassett, har jeg tatt meg tid til litt blogging. Det blir langt mellom innleggene om dagen, men det er rett og slett ikke så mye tid til overs nå før jul. Senere i dag er målet å fullføre julebrevet som har ligget halvferdig på datamaskinen en stund, og kanskje blir det tid til å ta tak i litt lappetøy som ligger og venter også. Bildene i dagens innlegg er by the way fra fjorårets julebrev.

Det blir så som så med bloggrunder om dagen, men jeg håper på tilgivelse og at alle har det bra i førjulsstria. Nyttårsforsettet får være å vedlikeholde bloggehobbyen bedre. Forhåpentligvis rekker jeg et par innlegg før jula kommer for alvor også. So long!

Et lite livstegn

2011-12-05T22:35:00.000+01:00

Joda, det er liv i oss, selv om helga både kom og gikk uten at det skjedde noe på Bustebloggen. Besøket fra Estland er vel ankommet, og nå koser vi oss med filmkveld. Vår kjære venninne er helt betatt av Norge og alt det norske, så hva passer vel bedre enn Trolljegeren?

I morgen skal vi hjem til besteforeldrene mine for å bake kransekake. Når jeg leser i Juleminneboka vår, og huskelisten jeg i fjor skrev for juleforberedelsene i år, ser jeg at julebaksten skulle vært påbegynt allerede i november, så det er absolutt ikke for tidlig. Med tidenes mildvær, så er det så som så med julestemninga om dagen, og da er det litt tungt å komme i gang med forberedelsene.

Parallelt med juleforberedelsene, har vi så smått begynt med forberedelsene til Bustelitens dåp. I dag har vi vært på Panduro og kjøpt materiell til invitasjoner, og jeg gleder meg til å sette i gang. Det skal bli moro å stelle i stand til selskap for den lille mannen, og jeg bobler over av ideer som jeg gleder meg til å prøve ut. Kanskje noen av dem skal luftes her på Bustebloggen etter hvert også?

Vel, nå er det tilbake til filmen. Bare et lite livstegn fra denne kanten.

Ønsker dere alle en fortsatt fin kveld, og en god morgendag.

Kvakk! Kvakk!

Hipp hurra og trekning

2011-11-30T20:24:00.000+01:00

I dag er et nøyaktig to år siden Bustebloggen så dagens lys for første gang, og i løpet av disse to årene har jeg blitt mer og mer glad i den. Jeg elsker å skrive, og i en hverdag som (normalt sett) er fylt med tall og enda fler tall, er det godt å ha et sted å få utløp for både ord og tanker. At noen faktisk liker å lese alt visvaset jeg skriver også, gjør det hele ekstra moro!

For å feire både toårsdag, men også 400 innlegg (og vel så det), har det jo vært give away på gang et par måneders tid nå. Siden give away-innlegget ble publisert har jo Busteliten flyttet inn, så da kan vi jo liksom feire det litt også i samme slengen. For øyeblikket er pjokken opptatt med å høre på Sesam Stasjon, så da kan jo vi andre bruke tiden på å trekke tre vinnere.

Det ble trukket 121 lodd, og vinnerloddene var det

Englehagen

Mette

og Ann-Helen (ann_helen1989@hotmail.com)

som stakk av med. Gratulerer så mye alle tre! E-postadressen min finner dere i margen til venstre; send navn og adresse, så sender jeg premie. Deal?

Følgertallet kryper mot 200, og det er ikke umulig at det blir en ny give away når telleren når 200. Følg med, følg med! Og til alle dere som deltok denne gang: Tusen takk for at dere ville bli med!

Nå er det visst på tide å snu Sesamkassetten her (don't ask - I'll tell later), så da er det best å løpe før det blir bråk! Etter å ha funnet en alliert i O. Tidemann & co, skal dere ikke se bort i fra at jeg titter innom igjen før helga med litt mer svada fra familien Bust a.k.a. Klin Gæren.

So long!

Pludring om ruskevær, jul og nedtelling

2011-11-29T14:10:00.000+01:00

I dag er det neimen ikke mye som minner om vinter, advent og jul ute. Med regn og blåst er det et skikkelig ruskevær ute, og Busteliten og jeg koser oss heller inne i dag i stedet for ute på trilletur slik vi egentlig hadde planlagt. Akkurat nå ligger den vesle mannen og tar seg en høneblund, og siden jeg passet på å feie over huset før jeg la meg i går kveld, kan jeg med god samvittighet kose meg litt med blogging nå.

I går fikk Busteliten sin aller første juleferie. Han har nok ikke helt fattet begrepet ennå, ettersom det endte i et vræl så fort vi kom inn døra her hjemme, men det var sikkert fordi han har det så trivelig i barnelaget der han ble innmeldt tretten dager gammel. Barnelaget finner sted i hjembygda mi annenhver mandag, og Busteliten følger således i sin mors fotspor som har lang fartstid i barnelaget med hele 173 kryss i oppmøteboka. Så får vi se da, om Busteliten får like mange kryss?

I Bustehjemmet teller vi ikke bare ned til julaften for tida, men også til førstkommende lørdag. Da får vi nemlig besøk fra Estland igjen. Dere som har fulgt Bustebloggen en stund, vet jo at vi har en forkjærlighet for Estland og at vi etter hvert har fått flere venner der. På lørdag kommer altså en av vennene våre på besøk til oss, og hun blir helt til onsdag morgen. Vi gleder oss til et herlig språkkaos av norsk, estisk og engelsk, friske diskusjoner, og ikke minst til å vise henne hvordan vi forbereder julen her hos oss.

I år blir juleforberedelsene ekstra hyggelige også, med en liten Busteliten. Det er jo begrenset hva han forstår av det hele, som strengt tatt er ingenting, men om ikke annet så blir det litt ekstra stas for oss voksne. Busteliten har allerede vært med og handlet inn de fleste av julegavene, og hver kveld tar vi oss en ekstra tuslerunde rundt i huset for å studere alle de flotte lysene som skinner i vinduene her. Busteliten har til og med fått sin helt egen lyskrans til å ha i soveromvinduet sitt, og den er selvsagt veldig spennende å se på.

Nå høres det ut som om høneblunden snart er ved veis ende, så da er det vel dags for å runde av her også, men før du klikker deg ut fra Bustebloggen, så klikk deg inn på Bustebloggens give away, da? Den trekkes i morgen, så du rekker akkurat å melde deg på HER om du ikke allerede har gjort det. Jeg ser det har kommet til noen nye følgere også, og hjertelig velkommen skal dere være! Og til alle dere som legger igjen noen ord: Tusen takk! Det er så koselig og logge seg på Blogger og se at det ligger en liten hilsen til meg der. Jeg forsøker så godt jeg kan å rekke rundt til dere alle for tiden, men vær snill og bær over med meg om jeg ikke alltid rekker å legge igjen et spor; det er stadig vekk at det kommer en mjølkeflaske eller en skitten bleie i veien, gitt.

Ha en flott dag videre, folkens. Vi blogges!

Busteklem fra

Tusenbenets ben?

2011-11-26T19:59:00.000+01:00

I Bustehjemmet er det for tiden så idyllisk at man nesten kan bli kvalm. Jeg, som er generelt pessimistisk, vet nesten ikke hvordan situasjonen skal håndteres, men velger å ta det med et smil mens jeg tenker for meg selv at "dette kan da ikke vare!". Man er jo oppdratt i den tro at ting som later til å være for godt til å være sant, gjerne er usant. Men, faktum er at Busteliten oppfører seg som en engel, og det gjør jammen Bustemannen også. Kaoset lar fortsatt vente på seg, og til det utrolige overmål, så har jammen Busteliten bestemt seg for å droppe nattmåltidet også. Pjokken sover hele natta, og mor er mektig imponert!

Mor er også rimelig fortvilet, for når pjokken er så snill og sover hele natta, burde jo alt ligge til rette for at også mor skulle få sin sårt tiltrengte nattesøvn, men NEIDA! Mor ligger våken, time etter time, og får filler'n ikke sove. Og mor blir innmari sint av slikt, for mor vet godt at hun trenger søvn for å fungere som andre mennesker. Sånn sett er det et lite skår i idyllen, men siden jeg selv står for skåret, så gjelder det liksom ikke når andre lurer fælt på åssen det går i Bustehjemmet for tida. (Og til dere som kjenner meg godt: Ordspillet? Jada! Ha-ha! Jeg har selvironi, tross alt.)

Helt hvorfor nattesøvnen lar vente på seg er uvisst, men Busteliten er helt uforskyldt i det. Jeg er over det stadiet hvor jeg ligger og lytter etter livstegn fra den lille mannen, og søvnproblemer er desverre ikke et ukjent fenomen for undertegnede. Likevel skal det innrømmes at frustrasjonen er i ferd med å ta overhånd. Ole Lukkeøye og Jon Blund skipper meg glatt når de stikker innom Busteliten og Bustemannen, og selv begynner jeg å råke opp for metoder for å falle i søvn. Hva teller man egentlig når alle sauene er talt?

Jeg funderte litt på saken i natt, men ble i grunnen ikke klokere. Kan man telle gjeter i stedet? Harekatter? Apepuser? Gjess? Krumelurer? Bananfluer? Hybelkaniner? I ren desperasjon begynte jeg å telle tusenbenets ben, altså tusenbensben, når sauene var brukt opp, men de tusenbensbena er liksom så kronglete å skille fra hverandre når det skal telles. Likevel har de den fordelen at det tar sin tid å telle dem ferdig, og det er også ganske viktig når det gjelder den/det/de som skal telles; det må kunne telles langt. Veldig langt! Det nytter ikke med utrydningstruede dyrearter da! Man teller tross alt ikke bare for å telle, men for å få sove. Gudene skal vite at den fiskebolla har lengtet etter havet både tre- og firehundre ganger i de sene nattetimer, og det både to og tre ganger før jeg har begynt å falle ut av tellinga og inn i snorkinga (selv om jeg IKKE snorker! (I følge Bustemannen uler (!) jeg i stedet, men det er selvsagt bare sprøyt. Jeg sover stille. Som en mus.)).

Selvsagt kunne man brukt den ekstra våkentiden til noe mer konstruktivt enn å ligge der og telle tusenbensben og andre sine ben, men så er det nå engang slik, at det er lettere å sovne i senga enn når man støvsuger. For eksempel. Selvsagt kunne man latt være å klage høylytt over problemet også, men akkurat dét gidder jeg ikke. I hvertfall ikke når det gav mulighet til å blogge om noe annet enn bæsjebleier og sprutgulp, klesvask og mer klesvask. Bloggelysten er på topp om dagen, men temaene lar liksom vente på seg. Da jeg ikke har forsvunnet helt inn i tåkeheimen, evner jeg å se at kanskje ikke alle syns det er like kult å høre om fødselen min og morsmelkerstatning hver eneste dag. Nuvel. I dag har vi hvertfall pyntet til advent her i huset, så kanskje jeg kan vise dere den pynten jeg viste dere i fjor neste gang? Eller "pinkelpjallet" (eller hva det var) som Bustemannen kaller det for. Dust. Nå er det hvertfall lørdagskos som står på programmet. NRK1, here I come!

Meld dere på give away da, folkens (HER)! Trekning på onsdag dersom været holder!
Bon weekend!

Litt hverdag på en lørdag og finfin premie

2011-11-19T16:32:00.001+01:00

Jeg blir så glad hver gang jeg titter innom Bustebloggen om dagen, for det ligger alltid noen koselige kommentarer og venter på meg. Det setter jeg veldig stor pris på, og særlig ettersom jeg ikke har tid til å kommentere så mye hos dere for tida. Jeg titter innom dere så ofte jeg kan, men det er heller unntaket enn regelen at jeg rekker å legge igjen et spor. Håper på tilgivelse for det, og at det hjelper litt etter hvert. Jammen har det ikke kommet til flere følgere også, og hjertelig velkommen skal dere være!

I dag har Busteliten og jeg vært på besøk hos bestemor og bestefar, spist kake og kost oss veldig. Bestemor fylte år i dag, og da var det jo på sin plass å møte opp med bursdagsgave. Med henne fikk vi skravla litt, men med fatter'n var det verre. Han er det kun mulig å få i tale via telefon for tida, og det er egentlig en prestasjon i seg selv da den for det meste er rødglødene døgnet rundt i forbindelse med jobb. Ansikt til ansikt har det etter 18.oktober vært klin umulig å oppnå kontakt, for han er alldeles oppslukt i den vesle kællen han har til dattersønn. Ille moro syns vi andre, da.

Ellers spretter dagene avgårde som ingenting. I går var Busteliten én måned allerede, og de nybakte foreldrene sitter paffe tilbake og lurer på hvor i alle dager dén måneden ble av. Samtidig syns vi det har vært den lengste måneden i manns minne, og klarer ikke å fatte og begripe hva i alle dager som var før denne måneden. Selv syns jeg at jeg var gravid i en evighet, men nå klarer jeg knapt å huske at jeg har vært det. Merkelige saker, det der. Naturen er klokelig innrettet på den måten, at man glemmer kjapt. Fortsatt sitter vi riktignok og venter på det berømte kaoset vi hadde hørt så mye om på forhånd, men vi innser at vi skal være forsiktige med hva vi "ønsker" oss. Faktum er at Busteliten oppfører seg så pent, at vi ikke tør å fortelle andre småbarnsforeldre hvordan hverdagen er her i Bustehjemmet. Vi har hatt to korte våkennetter på fire og en halv uke, og alle de andre nettene er vi kun oppe én gang for å ta en matbit. Når vi står opp om dagene vet ikke engang Bustemannen, men Busteliten er så B-baby at selv Bustemamma'n har problemer med å følge døgnrytmen hans. Takknemlige? Gjett om!

Her om dagen tok Busteliten og jeg oss en luftetur i høsttåka, og trillet til postkontoret. Der hentet vi en pakke med noe fint i, må dere tro! For en liten stund siden var jeg nemlig så heldig å vinne en give away hos Sissel Astrid med den koselige bloggen Pustepauser, og premien var den flotte puta dere ser på bildene her. Utrolig kul! Den har har foreløpig fått plass i den gamle gyngestolen inne på rommet til Busteliten, og der gjør den seg godt (flere bilder av rommet hans kommer bare jeg får somlet meg til å ta dem).

Busteliten fikk også en liten hilsen fra Sissel Astrid, og med et så flott scrapbook kit så får vi sette i gang og lage album snart. Tusen hjertelig takk for de to flotte gavene! Har du ikke tittet innom bloggen til Sissel Astrid, får du ta deg en pustepause og ta en titt.

Her nærmer det seg middagstid for både liten og stor, før vi skal avgårde og besøke Bustemannen som er på speidertur i dag. Han inviterte oss til å komme til leirbål i kveld, så da er det bare å finne frem raggsokkene og godteposen og ta seg en tur inn i de mørke skoger. Mon tro om kanskje vi møter på den store, digre bamsen som de ti indianerne oppe i hodet mitt jakter på også? Harepusen som hoppet rundt oppi der på onsdag, er nemlig ferdig med å hoppe. Kanskje indianerne skjøt den også med pil og bue? "Og alle hadde de fjær på hue."

God helg, vi blogges!
UGH! UGH!

Lite gjennomtenkt

2011-11-16T20:06:00.000+01:00

Det er ikke det at jeg egentlig mangler tid når det gjelder Bustebloggen, det er mer det at... at... at... Faktisk så vet jeg ikke helt, men nå kommer det i hvertfall et nytt innlegg her. Det skulle vært skrevet om mangt og meget, men akkurat i dag blir det en oppfølger til Men gamla var ikke dau. Den gang da, i sommer en gang, øvde jeg jo som besatt på barnesangene, og nå går jeg opp til eksamen opptil flere ganger om dagen. Og ja, jeg lar Busteliten få høre om hottentottneger'n Hoa; jeg har vurdert det dithen at poden neppe utvikler "tendenser" av å høre om en liten fyr med ring på tommeltoa. At han var neger er jo strengt tatt underordnet.

Anyway! Man lærer så lenge man lever, og det gjorde jeg også til gangs forleden dag da Busteliten og jeg var ute og kjørte bil. I bilen har vi en CD (eller faktisk seks, de kom i sånn samleboks) hvor Rolf Just Nilsen og en haug med snørrunger synger gamle (og den gang sikkert nye) barnesanger. 90 % av disse sangene har man jo selv vokst opp med, og man synger ivrig med av lungenes totale kraft (at barnet i baksetet allerede sover, spiller ingen trille). Noen sanger har jo også tilhørende bevegelser, og å synge disse sangene uten å gjøre bevegelsene, blir jo litt som å... som å... som å sykle uten å tråkke med pedalene. Bevegelsene kommer liksom helt av seg selv, på en måte.

Sånn er det også med den sangen hvor man hilser på alle fingrene. Husker dere den? "Tommelfinger, tommelfinger, hvor er du?" Også titter tommelfingeren frem og forteller hvor den er. Enkle og greie bevegelser som ikke krever sånn altfor mye, og de går fint an å kombinere med bilkjøring. Helt til... man kommer til langefingeren! For hva gjorde Bustenelliken tror dere? Hun som insisterer på at hun ikke er rammet av ammetåke? (Pinlig nok er jeg redd ammetåke eller ikke ammetåke er helt uvesentlig i dette tilfellet, da det desverre er bare så altfor typisk meg.) Joda, hun satt der bak rattet, hun, mens hun gaulet fornøyd i vei "Langemann, langemann, hvor er du? Her er jeg! Her er jeg! God dag, god dag, god dag!" og viftet rundt med langemannen, godt synlig for alle møtende.

På en skala fra, la oss si, en til ti, hvor smart syns dere det er når man er ute og kjører bil? Og møter andre bilister og gamle kroker med rullator? Ikke sånn spesielt smart, kanskje? Møtende bilister tenkte neppe på at jeg satt der og sang for den fire uker gamle, sovende babyen min. Det var jo det jeg gjorde, men det kunne jo ikke de vite! Og det tenkte jo ikke jeg på heller, før jeg kom til ringfinger'n og skaden allerede var skjedd. Da var det bare å melde seg ut av barnekoret til Rolf Just Nilsen asap, og finne noen tryggere barnesanger. Uten tilhørende bevegelser.

Per nu har jeg hatt Hare Hopp på hjernen siden lunsj. Jeg er rimelig lei, men det driter vel den harapusen fullstendig i. Det virker i alle fall slik. Bilder skulle det selvsagt vært til dette innlegget, men minnekortet på kameraet er fullt, så frem til én av oss (Bustemannen eller undertegnede) gidder og tømme det, så forblir det illustratomt (er det et ord? Ikke? Vel, nå er det!) her på Bustebloggen. Sånn for syns skyld og påminnelsens skyld, så kan vi jo lime inn dette:

Og klikker du på det, kan du melde deg på give awayen dersom du ikke allerede har gjort det. Den observante ser at sommerheaderen fortsatt pryder toppen her, og det skal den få lov til å gjøre halvannen uke til. Da er det jo jul, og da er sommer'n definitivt over. Forhåpentligvis stikker jeg innom her med noe mer svada før den tid, men frem til dess håper jeg at alle har det bra. Og velkommen til nye følgere; ille stas at dere har lagt dere til!

Vi blogges!

Gulpelulpeplat

2011-11-06T17:16:00.000+01:00

Så var det på høy tid med et livstegn her på Bustebloggen igjen. Siden sist har jeg altså blitt så voksen, at dere vil ikke tro det engang! Her om dagen, for eksempel, hadde jeg hele fire timer helt for meg selv, og hva brukte jeg dem på? Joda, jeg vasket klær, tørket støv, vasket klær, støvsugde, vasket klær, og ryddet. Jeg vasket forresten klær også. Jeg klarte til og med å holde meg unna Facebook mens jeg holdt på. Dét ville aldri skjedd for tre uker siden. Jeg ville nok fått unna husarbeidet da også, men jeg kunne likegjerne ha satt meg godt til rette med en god bok, og tenkt at klesvaska kunne vente til i morgen. Nå, derimot, er problemet det, at dersom jeg lar klesvaska vente til i morgen, så må hele familien min og meg selv inkludert, gå uten klær i morgen. Så enkelt og greit er dét. En dårlig løsning sånn i begynnelsen av november...

Å sove med en diger gulpeklut ved siden av hodeputa, har liksom blitt like selvfølgelig som å ha ektemannen i ektesenga. Og jeg skriver "å sove" fordi jeg endelig har lært meg til å faktisk sove om nettene. Jeg har forstått at Busteliten faktisk puster om natta også, selv om jeg ikke ligger og overvåker ham og ser til at han faktisk gjør det. Riktignok må man opp en gang eller to i løpet av natta for å fylle på med litt gulpemateriale, og innimellom må man kanskje stå opp en ekstra gang for å skifte på sengene også, men det går i grunnen nokså greit bare man blir vant med det.

Det er ikke lenger duften av Ajax med liljekonvall som fyller Bustehjemmet (apropo, note to self: gjør noe med sommerheaderen snart). I stedet ligger det en eim av gulp og surmelk i lufta her, og det er ingen som er i stand til å lukte forskjell på hverken mor, far eller barn, for vi lukter sur melk alle mann. Ja, med mindre ikke barnet har gjort i buksa, da. Det hender jo det også, og undertegnede har blitt en riktig racer på den slags avfall. Første gang jeg støtte på en bæsjebleie, slapp jeg nemlig ungen og rygget intuitivt bort fra stellebordet (dette er desverre pinlig sant), men det var da. Heldigvis stod det en dreven barnepleier ved siden av meg, og tok over møkkajobben. Nå klarer jeg det helt sjøl.

Ellers klarer hverken Bustemannen eller jeg å huske egennavnene våre uten å sjekke passet først, og førsteperson entall har på mystisk vis bare forsvunnet fra vokabularet. Her er det mamma og pappa som gjelder! Her kunne man selvsagt snakket om killer for romance, men jeg må beskjemmet innrømme at Bustemannen har sett langt mer av en kvinnekropp og dens udelikatesser enn hva det burde være en mann forunt å se, så da spiller det neppe noen rolle hva romantikken angår når alt kommer til alt. (Den stakkars mannen fikk til og med tilbud om psykologhjelp etter nedkomsten, men det er vel strengt tatt dårlig hukommelse de skulle ha tilbudt ham.) Til gjengjeld har vi imidlertid blitt sabla gode på riming, og det går i gutteplutten og suttelutten dagen lang.

Jeg har dessuten, om mulig, blitt enda mer utilgjengelig enn tidligere. Om jeg sjelden tok telefonen da den ringte f.B. (før Busteliten), så tar jeg den aldri nå. Bustemannen har dessuten for vane å ringe akkurat når vi sitter og suger som verst på tåteflaska, og da tar jeg hvertfall ikke telefonen. Innen arvingen har sugd seg mett, så har jo jeg for lengst glemt at telefonen har ringt, og jeg ringer aldri opp igjen. Heldigvis er ikke Bustemannen så bekymret anlagt som sin kone (vi hadde nemlig en episode i slutten av svangerskapet her som jeg snart klarer og le av selv, og dermed kan videreformidle her ved en senere anledning), og tar det for gitt at jeg likevel lever. SMS kan det gå opptil flere dager før jeg husker å besvare, men alt handler om timing og når SMSene tikker inn. (I bunn og grunn handler vel det hele mer om at jeg ikke er så fryktelig opptatt av telefonen min, fremfor hva jeg har tid og ikke tid til, men det er jo greit å ha noe å skylde på.)

Og sånn går nå dagene. Livet har forandret seg, men det har slettes ikke blitt så galt som vi hadde trodd. Det berømte kaoset alle har fortalt oss så mye om, har vi ikke sett noe til bortsett fra når vi har besøkt tussete førstegangsbesteforeldre, og undertegnende rekker faktisk å dusje hver dag. Jeg begynner å lure på om "rekker ikke å dusje på tre dager" er en sånn skrekkhistorie à la sprøytehistoriene fra ungdomsskolen der sprøytespissene var så lange som Lærdalstunnellen og enda litt til? Nei, enn så lenge så fungerer småbarnslivet riktig så bra, og vi føler at vi har kontroll. Skjønt, når man en fredagskveld kan oppdatere Facebookstatusen sin med følgende, så er det vel nesten å håpe på at den snart glipper litt? "Har NRK på TV, marsipankake på bordet, ektemann i sofaen, baby i senga, gjeld i banken og Volvo stasjonsvogn i gårdstunet. Det er fredag. In other words: Jeg er voksen." I tillegg må det også nevnes at joda, vi har masariner i matskapet også. Undertegnede har enda ikke fylt 25.

Helt til slutt må jeg, på vegne av hele den lille Bustefamilien min, bare få si tusen hjertelig takk for alle gratulasjonene i forbindelse med at Bustegutten vår kom til verden. Vi er helt overveldet av alle gode ord og tanker, og det varmer å se hvor mange kjente og "ukjente" som bryr seg om oss. Jeg vet at flere av dere har hatt glede av og følge oss gjennom svangerskapet, og jeg håper dere vil fortsette å følge oss inn i vår nye tilværelse også. Bustebloggen skal riktignok ikke bli noen babyblogg, men siden Bustebloggen er en hverdagsblogg, blir det nok noen hverdagsberetninger fra småbarnstilværelsen innimellom óg. Vi har allerede erfart at det kan oppstå mange absurde situasjoner i den forbindelse, men de får vi spare til senere. Nok for i dag.

Vi blogges!

Glem ikke å melde deg på give away HER.

Ja sånn kan det plutselig gå...

2011-10-25T19:32:00.000+02:00

"Vi blogges nok brått i morra også!"

Ellers også brått bare forelsker man seg totalt i lystgassen i morra, og gir strengt tatt beng i resten av verden mens man tenker at dette, DETTE er Guds gave til kvinnen!

Ja, slik kan det altså gå når man våkner en tirsdag morgen klokka seks av at man har luftsmerter. Man reagerer selvsagt ikke på at disse luftsmertene kommer takvis med fire, fem minutters mellomrom, og på spørsmål om hvordan det går, hoier man frem et "det går helt fint" fra doskåla mens man forgjeves forsøker å få bukt med luftsmertene. "Ha en fin dag på jobben, elsker deg!" Og slik gikk det altså til at Bustemannen dro avgårde på jobb, og ante fred og ingen fare, frem til hans frue i halvåttetiden ringte og lurte på om han kanskje skulle droppe arbeidet likevel den dagen. Da hadde det endelig begynt å gå opp et lys for undertegnende hva luftsmertene angikk.

Bustemannen hadde gjort hjemmeleksene sine de siste 41 ukene, og hadde ikke mer enn kommet innenfor døra her hjemme før han satte i gang tidtakingen. Litt mer oppvakt enn sin kone, konkluderte han raskt med at her var det noe på gang. Han hadde ikke helt trua på luftsmerteteorien til undertegnede, og i alle fall ikke når luftsmertene nå kom med ett til to minutters mellomrom. Vakthavende jordmor på fødeavdelingen var enig med Bustemannen, og plutselig hadde vi altså med en fødsel å gjøre.

Og det er sånn omtrent her at hukommelsen min begynner å svikte. Det jeg imidlertid husker, er at jeg raskt kom på friertanker hva lystgassen angikk. På et tidspunkt var jeg villig til å gi hele Bustemannen på dunken, dersom jeg kunne inngå ekteskap med denne lystgassen i stedet (noe jeg selvsagt ikke gjorde, men skjemaene viser at jeg var høy på lystgass i sånn omtrentelig ni timer uten stans). Jeg husker også at jeg var overrasket over hvor mye man finner seg i, bare man har tilstrekkelig nok med smerter. Man godtar i grunnen alt, så lenge man ikke blir tatt på.

Resten av fødselen husker jeg bare i korte glimt; det meste har jeg bare blitt fortalt i små porsjoner litt nå og da. Det ble en tøff og kritisk innspurt, og vi kan vel si det slik at vi heretter betaler vår skatt med glede etter å ha beslaglagt store deler av vakthavende helsepersonell på opptil tre avdelinger samtidig. Busteliten satt seg nemlig aldeles fast i det vi nådde målstreken, og det ble noen hektiske og nervepirrende minutter der på slutten. Men, heldigvis gikk alt bra og tirsdag 18.oktober klokka 21.04 ble den kjære Bustegutten vår født. Da jeg et par timer etter fødselen endelig fikk komme til avdelingen for nyfødt intensiv, var det 4 670 gram fordelt på 55 cm som ble lagt i armene mine, og det er vel unødvendig å fortelle at akkurat dét var et stort øyeblikk.

At det er en hel uke siden allerede, er helt utrolig. Det føles nemlig som så mye, mye lenger. Læringskurven har vært bratt for to stykk nybakte foreldre, men tåteflasker, gulpekluter og bæsjebleier har raskt blitt en fast del av vokabulæret. Vi har dessuten erfart, som så mange før oss, at det ikke nødvendigvis er småbarna som holder småbarnsforeldrene våkne om natten. Snarere er det småbarnsforeldrene selv, og småbarnsforeldrenes nerver, som holder småbarnsforeldre våkne om natten. Busteliten sover så søtt som bare det; verre er det med Bustelitens mor, som ligger våken halve natten og lurer på om poden egentlig puster. Og det gjør han jo selvsagt.

Bustemannen og jeg har tatt et bevisst valg om ikke å eksponere bilder av Busteliten i sosiale medier, og derfor blir det heller ikke postet bilder her på bloggen. Jeg kan imidlertid forsikre om - helt objektivt selvsagt - at Bustegutten vår er veldig, veldig vakker. Med sine blå øyne og sitt lyse hår, bergtar han oss helt, og vi klarer ikke å se oss mette. Vi storkoser oss i vår nye tilværelse, og er utrolig takknemlige for at alt gikk bra til slutt.

Bloggingen blir det nok så som så med i dagene som kommer, men jeg skal forsøke å titte innom litt nå og da. Fortsatt er det fullt mulig å melde seg på give awayen her på Bustebloggen, og dersom du ikke allerede har gjort det, kan du klikke deg inn HER og trekke et lodd eller to.

Ønsker alle som titter innom en fortsatt fin tirsdagskveld!

, mamma

Om tålmodighet og fint lite annet

2011-10-17T13:28:00.000+02:00

Så var helgen vel overstått, og nei; Busteliten har fortsatt ikke kommet. I dag er vi fire små dager over termin, og jeg innser at jeg faktisk er den eneste som forstatt venter tålmodig på at den lille skal melde sin ankomst. Jeg, den gravide, er den eneste som ikke utålmodig tripper rundt og lurer: "skjer det noe snaaaart?".

Tålmodigheten er derimot en smule mer strukket når det gjelder våre nærmeste, som daglig, gjerne flere ganger, bare må slå på tråden eller sende en SMS: "Skjer det noe snaaaart?" Som Bustemannen oppgitt kommenterte fra sofakroken lørdag kveld, etter at vi hadde brukt halve dagen på å besvare telefoner og SMSer begge to: "Hva er det de stresser så fælt med? De står jo først i køen til å få høre det når noe skjer uansett!" Ja, nei si det? Vi forstår at det handler om glede og forventning, og setter pris på at folk bryr seg, men i folkeopplysningens navn: En baby kommer - utrolig nok - ikke fortere ut av magen bare fordi det står en gjeng på utsiden og brøler "skjer det noe snaaaart? Lenge igjen? Hæ?" Vi blir helt utslitt! Dessuten vet jo vi like lite som alle andre, om når denne vesle skapningen har tenkt til å komme ut. (Og her mener jeg ikke å oppføre meg frekt og lite takknemlig, ikke på noen som helst måte, men dette hjertesukket bare måtte ut!)

Helgen forøvrig har jeg for det meste tilbragt ute i skjulet. Gamle sløydkunnskaper har blitt børstet støvet av, og jeg har storkost meg med kniv, fil og sandpapir. Resultatet er jeg så langt strålende fornøyd med, og så snart jeg blir ferdig med det lille prosjektet, skal jeg selvsagt skryte litt her inne på Bustebloggen. Apropo; er det mange som venter på å se det vognteppet jeg har skrytt av, eller? Det vognteppet jeg har hekla helt sjøl? (Og selv om alle nå sitter og klør seg i hodet og lurer på hvilket vognteppe? - så er det selvsagt mest høflig å skrive et stort og rungende JA i kommentarfeltet under.)

Nå sitter jeg her og manner meg opp for å dra til flyplassen. En kjær venninne fra Estland har noen timers mellomlanding her før hun setter kursen mot sydligere strøk, og de timene har vi tenkt til å utnytte godt. Jeg gleder meg så til å se henne igjen, men ikke fullt så mye til å se fly på nært hold igjen. Ikke har jeg Bustemannen til å holde meg i hånden heller, for han må først bli ferdig på jobb før han kan ta turen inn til flyplassen. Det betyr, med andre ord, at jeg må kjøre til flyplassen helt selv, og tatt i betraktning at jeg omtrent kjører av veien hver gang jeg ser et fly komme inn for landing, så kan jo det bli en spennende tur. Flyskrekk er artige saker! Heldigvis så skal jeg jo ikke opp i et fly selv denne gangen, og det hjelper forhåpentligvis litt på nervene når jeg nærmer meg O Store Flyplass.

Utover det, er det vel strengt tatt ikke mye å melde fra denne verdenskroken. Det regner ute. Julebrusen er endelig på plass i butikken. Vintertøyet er fortsatt ikke på plass i gangen. Jepp, nok et spennende blogginnlegg levert deg av

Ha en super mandag videre!

Vi blogges nok brått i morra også.

Tynnslitte nerver og en liten oppklaring

2011-10-14T15:55:00.000+02:00

I dag er det tynnslitte nerver som preger Bustehjemmets besetning. Etter en natt med Soodus i hus, er vi helt frynsete alle mann, og jeg tror jeg snakker for oss alle, når jeg sier at vi ser frem til kommende natt. Da skal Soodus få sove ute igjen slik han pleier, og vi kan forhåpentligvis få sove vi óg. I natt har han sittet pal foran døra og sunget på "Livet er for kjipt", mens han har skrapet takta på dørkarmen. Den eneste som muligens kan ha fått mer enn tre kvarters sammenhengede søvn i natt, er Busteliten. Vi fem andre (Bustemannen, Selma, Truls, Martha og meg selv) har koret med på hvert refreng, og mer enn én gang ønsket hele katta dit pepper'n gror.

Men, så er det jo liksom synd på ham også da, selv om han holder et svare leven. I morges var vi hos dyrlegen og foretok hjertescanningen, og diagnosen var klar: hypertrofisk kardiomyopati. Kort fortalt innebærer det at hjertemuskelen hans er for tykk, og at det fremre hjertekammeret hans vil forstørres. Heldigvis lider han ikke under sykdommen, og det hele kan holdes i sjakk med medisiner. Akkurat dét var en lettelse, selv om det ikke er noe moro å vite at han er syk. Selv går han jo ikke rundt og tenker på at han er syk, og da er det ingen grunn til at vi skal gjøre det heller, også får vi bare gjøre livet så godt som mulig for puslingen vår ♥

Ellers har jeg skjønt at mange syns jeg ble litt vel åpen og intim på Bustebloggen forleden dag? Det var ikke slimproppen jeg så varmt og vennlig omtalte, slik som mange av dere trodde ved første øyekast. Det var slimposene mine jeg så hjertelig skrev om, der jeg satt med rødsprengte øyne og higet etter et koffeinsjokk. En slimpose er en slags friksjonspute som virker der knokler og ledd glir mot hverandre, og disse kan bli betente. Jeg har pådratt meg en slik slimposebetennelse i begge hoftene; det gjør pent sagt vondt, og var utgangspunktet for det dritsytete innlegget onsdag. Så til alle dere som følte at det kanskje gikk litt for vidt her: Jeg beklager så meget! Jeg lover at dere skal få slippe å lese om slimpropper og andre ekle graviddetaljer her på Bustebloggen. Et sted får grensa gå, eller hva?

I skrivende stund er det ikke lenge til Bustemannen kommer hjem fra jobb, og da er det helg. Planene for helgen er ikke mange, men jeg tror jeg er nødt til å finne frem litt vinterklær, for nå har det jammen blitt kaldt ute. Frem til Busteliten er ute får jeg nøye meg med lue og skjerf, men alle monner drar sies det. Saueskinnene har kommet ned fra loftet, og i ovnen fyres det både titt og stadig. Det er ille koselig når kvelden kommer; tenne levende lys, koke en kopp kakao, finne en klementin og krype under et lunt og varmt teppe. Høsten er slettes ikke ille. I helgen tror jeg nok dessuten det blir litt bloggefri fra denne kanten; i stedet for å henge foran datamaskinen vil jeg heller bruke tiden til å henge litt sammen med den fantastiske Bustemannen min. Her gjelder det å nyte siste rest av tosomhet, før det ikke lenger er Soodus som holder oss våkne nattestid.

Jeg ønsker dere alle sammen en fantastisk helg, og så blogges vi plutselig (over helga?)!

Busteklemmer fra

Pst! Har du meldt deg på HER?

Uheldigpus

2011-10-13T07:34:00.002+02:00

Det er ikke alltid bare, bare å være pus, og i hvertfall ikke når man heter Soodus. Da hender det at livet er tøft. Egentlig er han jo heldig bare som er i live, etter at han som bitte liten kattepus ble funnet i grøftekanten. Det var knapt liv i ham, og han hadde neppe klart seg om han hadde blitt liggende særlig lenger.

Både Selma og Soodus er vaksinert, og for et par uker siden var det tid for revaksinasjon. Samtidig med revaksinasjonen får de også en grundig helsesjekk, hvor katten undersøkes fra nesetipp til halsespiss. Hver gang får vi høre omtrent det samme, og det er at Selma er altfor fet, mens Soodus er altfor slank. Dette er vi selvsagt klar over, og kattene våre er følgelig alltid på en eller annen form for diett. I praksis ikke alltid like enkelt ettersom Selma stort sett sniker til seg fetekuren til Soodus slik at Soodus er stucked med slankefôret til Selma, men det er nå en annen sak.

Denne gangen var det desverre ikke like enkelt. Soodus' helserapport var ikke bare fryd og gammen og "kjør på med fôr". Den stakkars vesle pusegutten vår hadde en bilyd på hjertet, og slikt er jo ikke bra. Soodus lider, så vidt vi vet, ikke stort under denne hjertefeilen, og skjønner nok ikke bedre enn at dette er supert for hans vedkommende. Det betyr jo bare at vi har enda en grunn til å synes litt ekstra synd på den lille puslingen vår, og han vil jo i enda større grad enn tidligere komme til å skjemmes bort etter alle kunstens regler og litt til.

For oss derimot, som er utrolig glad i den vesle pusen vår, er det hele preget av mer bekymring. I morgen skal vi tilbake til dyrlegen for å foreta en hjertescanning slik at vi kan finne ut nøyaktig hva hjertefeilen innebærer og hvordan den kan behandles. Jeg gruer meg litt, men det vil jo helst gå bra. Han er jo den lille Bustefamiliens store kjeledegge, så tanken på at det ikke vil gå bra vil vi helst ikke tenke. Heldigvis er det mange fine medisiner, også for små pusekatter. At nav dekker et opphold på Feiring er vel mindre sannsynlig, skulle man tro, men.

I forrige uke gikk han rundt med Dumbo på øret, etter å ha vært i - og antakelig tapt - en slåsskamp. Da måtte matmor frem med førstehjelpsskrinet, og etter å ha vasket og renset etter alle kunstens regler, avsluttet vi hele sekvensen med å putte på en plasterlapp med Dumbo på. Skal det være, så skal det være! Stakkars, det er ikke greit å være Soodus.

Han er nok rett og slett bare født uheldig, han.
Men, han er vår lille uheldigpus, og vi digger'n akkurat som han er!

Og han er definitivt noe for seg selv, den Soodusen, uten at vi klarer å gjøre rede for hverken fram eller bak på katta...

Kjære slimposer,

2011-10-12T12:23:00.000+02:00

dere er ikke spesielt populære i Bustehjemmet akkurat nå.

Opptil flere netter har dere holdt halve husholdningen våken nattestid,

og jeg tror faktisk at Bustemannen vurderer å flytte inn i marsvinburet bare

for å få litt søvn. Selma også for den saks skyld.

Siden dere desverre er mine slimposer har jeg ingensteds og rømme,

men dere skal vite at jeg er greit forbanna på dere.

Det er rimelig kjipt å bruke halve dagen på å forsøke å ta igjen tapt nattesøvn,

og å få igjen følelsen i bena. Dere har jo slik en fantastisk utstråling!

Vi har lenge hatt et betent forhold, men nå syns jeg det går for vidt.

Jeg har forsøkt å sladre til legen min, men desverre er det ingenting vi

kan få gjort med slike egenrådige slimposer som dere. I hvertfall ikke akkurat nå.

Dere har fullstendig overtaket på meg, og jeg liker det I K K E!

Dere gjør meg drittrøtt, dritsur og ikke minst dritforbanna.

Jeg vil så gjerne sove! Hadde dere i det minste fungert som blæra,

kunne jeg fått gjort noe med dere når jeg våkner både titt og stadig, men neida!

Hva forventer dere av meg? At jeg skal STÅ og sove? Henge etter føttene som en

annen flaggermus? La være og sove? Dusteposer, altså!

, dritsytete!

Om tyttebær og gamliser

2011-10-11T11:41:00.007+02:00

Forleden dag var jeg til kontroll hos legen. Det har liksom blitt en del av rutinene de siste ukene, akkurat som de tre isbitene som bare må tygges før man kan gå til ro for kvelden. Sistnevnte forøvrig en rutine Bustemannen ~~ser~~ hører som høyst irriterende.

Hos legen blir jeg målt på alt som måles kan, og jeg har fått en så grundig innføring i ammingens mysterier som en mannlig lege kan gi. Akkurat den innføringen har ikke vært så enkel sett fra legen sitt ståsted, men det bunner trolig mer ut i pasientens sosiale preferanser snarere enn legens manglende erfaring. "Ja, brystbetennelse, blir det omtrent som da søya hjemme fikk melkefeber og DØDE, eller?" Legen ble meg svar skyldig, men konkluderte etter en viss nøling med at brystbetennelse sjelden er dødelig. "Tåteflakser, ja? Ja, det har jeg erfaring med! Vi har jo hatt koppelam, og de klarte seg fint de, altså! Vi bare tok en flaske det hadde vært julebrus på og putta en smokk på - gikk så fint atte!"

Innimellom er ikke disse målingene bare, bare, og da spesielt ikke blodprøvene. Denne dagen gikk jeg inn på legekontoret som en helt vanlig utgave av meg selv, og innen jeg var klar til å gå hjem, var jeg omgjort til en vandrende bomullsplantasje. Stakkars søster traff på første stikk, hun, men blodet nektet helt enkelt å renne ut, og da må det stikkes flere ganger. Slikt skjer.

Mon tro om mannen til barnebarnet til den gamle røya på venteværelset har arbeidet på en slik, en? Han var nemlig fra Afrika kunne hun fortelle den andre gamle røya, men han var hvit da. Selvsagt. Det siste der fortalte hun i samme åndedrag som at han var fra Afrika, før hun tok seg tid til å trekke pusten for å fortelle at nevnte hvite afrikaner kom fra Kepp Tåvvn. Ja, de var jo forresten ikke gift da, men det var jo bare sånn det var blitt i våre dager, det. Og de, de var garantert (med ekstra trykk på garantert) den siste generasjonen som spiste tyttebær til pottitene sine! Sånn apropo Afrika og sånn.

Med den garantien fikk hun presset inn i samtalen enda en gang, for tiende eller ellevte gang, at hun hadde vært ute i skauen og plukket tyttebær i går. Ja, hun hadde til og med fått med seg han Håkon, og tenke seg til - mannen på nesten åtti hadde tatt av seg på overkroppen! Og bærplukking? Den yngre garde brydde seg jo ikke lenger om den slags, må vite. Kan hende tilhører jeg ikke lenger den yngre garde, selv ikke sammenliknet med disse damene på 75 og 76, men jeg plukket da sannelig elleve liter rips for noen uker siden og la i fryseren. Tyttebærsyltetøy i kjøleskapet har vi også. Hjemmelaget til og med!

I den andre enden av venteværelset satt det enda to gamle damer. Den ene mer opptatt av å fremme sine fysiske lidelser enn den andre. Er grønn eller grå stær det verste, mon tro? Etter hva jeg forstod, tror jeg kanskje at gråstæren er den verste, for den kunne visstnok komme tilbake. På toppen av det hele var jo bussferien til dama med gråstæren avlyst, for det hadde ikke vært nok påmeldte. Triste saker! Skjønt, hun hadde jo ikke blitt med uansett da, for hun satt jo tross alt i festkomiteen for sekstiårsjubileet til ett eller annet, og hun kunne jo ikke bare dra på ferie midt i planleggingsarbeidet! So? What's the problem? Men bussferier, det var helt klart flotte saker!

Det hører jo selvsagt med til beretningen at annenhver setning inneholdt frasen "Hæ? Jæ hørær så dårlig, skjønner'u!", og konkurransen om hvem som var mest dauhørt av de gamle damene kan ikke akkurat sies ha vært blant de mest stilltiende. Her eskalerte desibelnivået i takt med antall diagnoser og mengde plukkede tyttebær. Det tok et knapt kvarter før jeg febrilsk tastet i vei på telefonen, og forfattet en SOS-SMS til Bustemannen: "HJEEELP! Få meg ut herfra! NÅ! Jeg blir helt svimmel og svett i øra av gammel dame-prat! Hjelp!" Fikk jeg hjelp da, tror dere? Neida!

Og slik går nå ukene. Det er sjelden mindre enn halvannen times ventetid hos legen min, og innen jeg er ferdig med alle disse ukentlige kontrollene (ja, for etter akkurat denne visitten fikk jeg beskjed om å trappe opp kontrollene) er antakelig nervene mine så frynsete etter all denne gammel dame-praten, at jeg vil komme til å bryte sammen ganske raskt. Uavhengig av hvordan fødselen måtte komme til å utarte seg.

Bildene er tatt da vi lagde tyttebærsyltetøy tidligere i høst. Det var riktignok bestefar som plukket bærene, men vi lagde syltetøyet helt sjøl. Og jammen skal vi ikke spise det helt sjøl, også! Ungdommen nå til dags, altså...

Ulydighetsmandag

2011-10-10T19:46:00.001+02:00

Mandag. Og Bustenellik følger ulydighetsprinsippet etter alle kunstens regler. Dagen har for det meste vært tilbragt i senga med masse puter, bærbar PC og jentefilmer de luxe, og nå sitter jeg her med en god kopp kakao, toppet med marshmallows, og en skål med hjemmelaget kjeks som liksom skulle tjene som barselbevertning når den tid kommer. Fristelsen ble bare så altfor stor når jeg gikk forbi kakeboksene, og jeg er ikke så kresen på unnskyldningene om dagen. Derfor har jeg også tillatt meg å gjøre ingenting i dag, uten bedre begrunnelse enn at det var akkurat det jeg hadde lyst til. Utrolig deilig!

Jeg ble helt varm om hjertet da jeg så alle de vakre ordene dere la igjen under innlegget om Rosa Sløyfe. At så mange tar seg tid til å legge igjen noen ord under et innlegg det strengt tatt går tretten av på dusinet i Blogglandia for tiden, viser bare hvor viktig dette temaet er. Mange av dere som kommenterte var dessuten personlig berørt på en eller annen måte, og det gjør meg trist å tenke på at så mange av dere har måttet oppleve en slik sykdom på nært hold. Jeg vet jo hvor vondt det gjør. Usikkerheten. Håpet. Fortvilelsen. Hjelpeløsheten. Heldigvis sitter jeg i dag igjen med flest av de gode minnene, tross alle de vonde. De vonde har liksom noe godt over seg de også, om ikke annet så tiden vi hadde sammen. På sett og vis er jeg takknemlig, selv om det kanskje høres rart ut.

Ellers er det jo veldig mange som er nysgjerrig på om Busteliten snart kommer, og da kan jeg bare svare at det er vi også. En hver som kan legge sammen to og to, vil i alle fall forstå at den lille ikke kom 09.10.11. slik som jeg hadde bestilt. Litt kjipt at første arving må gjøres arveløs, men sånn kan det fort vekk gå når man ikke hører på mamma'n sin. Jeg skjønner at denne barneoppdragelsen kan bli tøff, og at vi må holde stramme tøyler allerede fra dag én her, ja! I morra er det dags for nok en svangerskapskontroll, og jeg håper det blir den siste i rekka, for nå er jeg lei av å henge på legekontoret. Forklaringen på hvorfor nettopp det, kommer i morra. Stikkord: Gamle damer. Følg med!

Og apropo å følge med, så må jeg jo ikke glemme å ønske velkommen til de nye følgerne her på Bustebloggen! Det er koselig å se at noen finner veien inn i galskapen, og jeg håper dere vil trives her. Legg gjerne igjen noen ord så jeg kan se hvem dere er; det er alltid spennende med nye bloggbekjentskaper. Give away er det jo også på gang her, så om du ikke har meldt deg på allerede, er det bare og trykke på bildet under her, og bli med på moroa!

Nå skal jeg forflytte meg ut på kjøkkenet for å smøre morgendagens frokost og matpakke til Bustemannen, før TV-kvelden starter. Jeg forsøker å innbille meg selv at jeg ikke er TV-slave, men jeg ender likefullt opp foran skjermen, kveld etter kveld. At det skal være mulig, da? Noen som kjenner seg igjen?

Nuvel. Håper alle har hatt en flott ukestart, og at dere får en flott kveld - med eller uten TV. Vi blogges.

Pst! Klikk deg gjerne inn på Bustenelliks Facebook-side (link i venstre marg). Der linkes det til nye innlegg, og er du ekstra nysgjerrig på Bustelitens ankomst, kan det være at nyheten sprettes fortere der enn her inne på bloggen.

Rosa Sløyfe

2011-10-09T16:14:00.003+02:00

Busteliten har noe som ikke jeg har.

Busteliten har en bestemor i himmelen.

Jeg er glad jeg ikke har det samme som Busteliten,

men vissheten om at jeg kunne hatt det, bærer jeg med meg.

Bestemoren til Busteliten hadde kreft, og hun døde.

Bestemoren min hadde også kreft, men hun døde ikke.

Bestemoren til Busteliten fikk jeg følge gjennom behandlingene, videre til graven.

Bestemoren min fikk jeg følge gjennom behandlingene, videre til livet.

Jammen var bestemoren min heldig.

Kanskje nettopp fordi hennes kreft var en type kreft det er forsket mye på?

Nå i oktober er det nok en gang duket for Rosa Sløyfe-aksjonen.

En aksjon hvor målet er å "vise solidaritet med brystkreftrammede,

spre informasjon og øke kunnskapen om brystkreft

og samle inn penger til brystkreftforskning."

Er du med?

www.rosasloyfe.no

Vil du lese mer om bestemoren til Busteliten,

kan du lese her, under etiketten Palliativblomsten.

Newtons uoppdagede naturlover for gravide

2011-10-07T12:47:00.000+02:00

Advarsel om langt innlegg uten illustrasjoner!

Sir Isaac Newton regnes blant de største av verdens vitenskapsmenn og matematikere. Han formulerte naturlover og andre slags lover i stor skala, og tyngdekraften hadde neppe vært det samme uten sir Newton. Min påstand er imidlertid at Newton hadde vært en enda større mann, dersom Newton hadde vært en kvinne!

Ikke slik å forstå at bak en hver stor mann og alt det der, men etter godt og vel 39 uker som svanger, er jeg ganske sikker på at dersom Newton hadde vært kvinne (og gjennomgått et svangerskap selvsagt), så ville verden vært beriket med enda noen naturlover. Det skal jo sies at man som gravid gjør en god del erfaringer både på godt og på vondt, og noen av dem er så absolutt relevante som lovforslag til naturlovenes bok etter min mening. Som førstegangsfødene, har jeg naturlig nok ikke hatt tilstrekkelig med anledninger til å teste reliabiliteten i påstandene mine, men jeg føler likevel at de er såpass påfallende i sin opptreden at det jo må være noe i dem.

For eksempel:

1.
Når du er gravid, vil du i større grad enn ellers miste ting i gulvet eller på bakken. Dette gjelder imidlertid kun gjenstander som ikke kan ligge til noen andre kan komme og plukke dem opp for deg, og du vil kun miste disse tingene når du er alene. Eksempelvis mobiltelefon, bilnøkler, påleggspakka eller dusjsåpa.

2.
Når du er gravid, vil du etter ett visst antall uker aldri ha rene klær mer enn en time ad gangen. Maksimalt to. Dette kan til dels sees i sammenheng med eksempelet nevnt over, da du til stadighet vil oppleve å miste ting i større grad enn tidligere. Om man her begrenser "tingene" til kun å gjelde mat og matvarer, vil man snart oppdage at den pondusen man nødvendigvis opparbeider seg i løpet av et svangerskap, vil opptre som et slags sikkerhetsnett for alt som har påbegynt sin ferd mot gulvet. Være seg syltetøy, ketchup, o'boy, mel, you name it - alt vil treffe magen, og du vil konsant gå rundt og se ut som en liten, fet gris som ikke eier begrep om bordskikk eller hygiene.

Når du er gravid, vil utgiftene til vaskepulver og skyllemiddel øke betraktelig. For ikke å forglemme utgiftene til flekkfjerningsmiddel. Se eksempel nevnt over.

Når du er gravid, vil du oppdage at flekkfjerningsmiddel er oppskrytt. I allefall når det gjelder ketchup på hvite t-skjorter. Du kan ikke stole på rosa.

Når du er gravid, vil du alltid se smashing fabolous ut! Uansett hvor mye oppkastrester som måtte befinne seg i munnvikene dine, uansett hvor bad hairday du måtte ha, uansett hvor mange strekkmerker og hvor liten genseren din er - you look G R E A T! I alle fall dersom man skal tro alle kvinnelige familiemedlemmer og venninner.

Når du er gravid, vil du oppleve at folk er fryktelig påståelige, for dersom du skulle være gal nok til å fortelle Jan Thomasene nevnt over at du faktisk har et speil, og at du faktisk har tatt en titt i det, så vil du fortsatt få høre hvor fucking smashing fabolous du ser ut! Sa jeg påståelig? Løgnaktig. Jeg mente løgnaktig!

7.
Når du er gravid, vil du begynne å lure på hvorfor folk glaner så fælt når du beveger deg utenfor hjemmets trygge favn. Du vet jo at du ikke ser så absolutely fucking smashing fabolous ut (du har jo speil), så hva er det egentlig de glor på? Du vil være konstant bekymret for om du har en diger busemann i nesa, eller stryta full av iskrem. Du har som regel ingenting å være bekymret for, det er rett og slett bare menneskene rundt deg som aldri har sett en gravid kvinne før, og som må glane så det ser ut som om øynene snart triller ut av skallen på dem. Diskresjon har ingen av dem hørt om, og du føler deg som hovedattraksjonen i en dyrehage.

8.
Når du er gravid, er magen din allemannseie. Fryktelig irriterende, men like fullt et faktum. Den skal klemmes og klappes og strykes og dunkes på. Noen er høflige og spør "er det greit at jeg kjenner, eller?", og selv om det egentlig ikke er "greit", så sier du likevel ja, for alternativet blir liksom så pinlig. Et interessant fenomen er det også at alle føler at de må fortelle deg at "nå begynner du å få mage". Det er godt at folkeopplysningen tas ansvar for. Jeg har fortsatt speil (og trange bukser) for søren, og er fullstendig klar over mitt økende midjemål!

9.
Når du er gravid, vil du oppdage at når du etter ti minutter endelig har funnet en behagelig liggestilling i senga, så må du stå opp for og tisse.

10.
Når du er gravid, vil du oppdage at når du har kommet deg tilbake til senga etter å ha gjort ditt fornødne, brukt nye ti minutter på å finne en behagelig liggestilling, så - SURPRISE! Du må tisse! Igjen. På et eller annet tidspunkt ser du ikke lenger på våkenetter som et potensielt problem og en stor bekymring; du innser at det mest sannsynligvis vil være du som blir problemet, og ikke barnet, dersom disse vanene vedvarer etter fødselen.

11.
Når du er gravid, vil du ikke lenger bryte det åttende bud hver gang du fortvilet utbryter at du ikke har en dritt å ha på deg. Det positive er at dette utsagnet ikke lenger fører til oppgitt mumling fra din bedre halvdel; i stedet vil du faktisk kunne oppleve å høre noen trøstende ord. Er du riktig heldig vil du til og med få en god klem. Og høre hvor absolutely fucking smashing fabolous and sexy you look. Akkurat da er det faktisk bitte lite granne godt å høre.

12.
Når du er gravid, vil du kunne oppleve at din intelligens svekkes. Dette kan trolig skyldes at ingen, da spesielt ikke kvinner, tror at du lenger er interessert i noe annet en gulp og bæsj og amming og bilsetetester og innkjøp av bittesmå plagg. Temaer som politikk, religion, og samfunn vil raskt nedprioriteres som samtaleemner i din nærhet. Skulle du finne på å forsøke å pensle samtalen inn på noe som ikke har med kynnere og tåteflaskemerker å gjøre, vil du raskt bli hentet inn igjen med frasen "da jeg gikk gravid med...". For en gravid vil dette etter noen uker fortone seg omtrent like deprimerende som det er for en mann å høre at "vi må snakke sammen". Du kommer ikke unna, og du vil med stor sannsynlighet få høre den samme "da jeg gikk gravid med..."-historien opptil flere ganger.

En rekke oppdagelser er også gjort med tanke på de mer kroppslige forhold, men da dette er en anstendig blogg som ikke tar sikte på å støte sine lesere, lar vi disse oppdagelsene forbli unevnt i denne omgang. Mangt og meget kan også sies om samvittighet ovenfor partneren som fort gjort kan få huden full uten å ha begått større forbrytelser enn for eksempel å okkupere husets eneste toalett i tre og et halvt minutt, men for ikke å fullstendig tape ansikt, hopper vi over dét temaet også. Kremt.

Nå får vi se om vi ikke først og fremst får jaget Busteliten ut av hybelen, før vi tar en avgjørelse om hvorvidt vi skal teste reliabiliteten i ovennevnte påstander. Skjønt, etter eksempel tolv å dømme, og alle "da jeg gikk gravid med..."-historiene, så vil jeg absolutt påstå at vi har et godt grunnlag for generalisering her. Helt hvor man skal henvende seg for å få påstandene godkjent som naturlover vites ikke, men slike formelle bagateller lar seg alltids ordne på et vis. Om ikke altfor lenge er ikke disse antatte naturlovene mitt problem lenger uansett, men da vil jeg ganske sikkert oppdage noen nye i en ny kategori: "Nybakt førstegangsmor i tett tåkehav".

Dersom alt går etter min plan, så føder jeg 09.10.11. (gjerne klokka 12.13) og blir borte noen dager, men siden Busteliten med stor sannsynlighet driter i hva mora planlegger, så er jeg nok plutselig tilbake med et innlegg. (Og jeg lover at det ikke blir like langt som dette.)

Ha en god helg!
Vi blogges.

Pst! Husk å melde deg på give away HER.

Mandager og ubrukelig kladd

2011-10-03T13:04:00.000+02:00

Er det bare meg, eller er det faktisk slik at ukene kun består av mandager for tida? At vi hopper over de andre dagene, liksom? Nå viser attpåtil kalenderen oktober, og for oss her i Bustehjemmet betyr det en spennende måned. Jeg må le litt når jeg sitter og ser tilbake på kladden jeg skrev for 2011; den er absolutt ikke egnet for innføring.

Oktober

Fruen forlanger vinterdekk på bilen, og vi venter spent på når nattefrosten gjør sitt inntog. Innen måneden er omme er også alle julegavene i hus, og jeg er glad for at jeg gjennom året har vært flink til å skrive ned ønsker som jeg har snappet opp ved ulike anledninger, fra venner og familie. Vi koser oss med hverdagen, men kanskje planlegger vi et lite avbrekk i form av en bitteliten ferie?

Vi kan vel si det slik, at det er ikke akkurat nattefrosten vi er mest spent på for tiden. Ei heller kommer julegavene til å være i hus innen månedens utgang (selv om jeg faktisk har vært flink til å skrive ned ønsker). Og ferie? Jeg tror ikke det. I stedet går vi rundt her hjemme og venter i spenning på når Busteliten bestemmer seg for å si opp leiekontrakten i magehybelen, og heller flytter inn på det nyoppussede soverommet sitt.

I dag er det ti små dager igjen av leiekontrakten, og vi er spente på om den lille flytter ut før tiden, eller om vi kanskje må gå til anskaffelse av en utkastelsesordre. Heldigvis er jeg langt i fra utålmodig enda, men jeg gleder meg litt til å kunne ha litt mer klær å velge i når jeg skal kle på meg om morgenen. De siste ukene har valget stort sett stått mellom hvit t-skjorte eller hvit t-skjorte, og lysegrå cardigan eller mørkegrå cardigan. Dessuten begynner det å bli litt kjølig ute, så det er fint at jeg snart kan ta på meg ytterjakka igjen og få igjen glidelåsen - det har jeg ikke klart siden påske. Livets små hverdagsgleder...

I dag er det en stille og rolig dag i Bustehjemmet. Bustemannen skal arbeide overtid, og jeg koser meg her hjemme i fred og ro. Jeg har innsett at fred og ro etter hvert vil bli en knapp resurs, og nyter det så lenge det varer. Jeg tar meg god tid til det meste om dagen, og det er godt å ha tid til å gjøre det. En sjelden luksus det gjelder å utnytte mens man har sjansen.

Det er allerede flere som har meldt seg på Bustebloggens give away, og det er moro! Anledningen er 400 publiserte innlegg, og det er bare å bli med på feiringen HER. To nye følgere har jeg jammen også fått, og velkommen skal dere være!

Nå skal jeg se om jeg ikke får tatt meg en liten tur ut. Endelig er det litt oppholdsvær, og litt frisk luft ville slettes ikke vært å forakte etter at vi tilbragte absolutt hele gårsdagen på sofaen mens vi lå og så på regnet som plasket ute. Det var jo tross alt meldt tidenes sommervær i helga, men det så vi fint lite til. Forhåpentligvis titter jeg innom Bustebloggen igjen om ikke så lenge, men plutselig kan det være at jeg er mer opptatt av å skjelle ut en jordmor også. Vi får se!

Ha en superflott mandag og uke, folkens!

Fingerdiaré

2011-10-01T19:07:00.000+02:00

Symptomer: Sterk trang til skriftlig å formidle masse fjas. Et nærmest panisk behov for å dokumentere en hver situasjon i bildeformat, opptrer gjerne parallelt. Økt interesse for hjem og interiør kan forekomme, og man kan oppleve at omverdenen tror man er utstyrt med fler husmorgen enn hva virkeligheten faktisk tilsier. Sykdommen er i aller høyeste grad smittsom, men rammer sjelden eller aldri mer enn én person per husstand. Fingerdiaré er hverken smertefullt eller farlig, og vil av mange kunne oppleves som et positivt innslag i hverdagen. Behandling er derfor ikke nødvendig, med mindre ikke eventuelle tilsidesatte ektefeller/samboere eller øvrige familiemedlemmer føler seg tilsidesatt.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Kjenner du deg igjen?
Jeg lider i allefall av denne sykdommen, og som et resultat er nå Bustebloggens innlegg nummer 400 publisert. Faktisk sitter du og leser innlegg nummer 400 akkurat nuh! Slikt må jo selvsagt feires, og i Blogglandia er feiring synonymt med give away. Javel, så kjører vi i gang, da?

Det trekkes tre premier fordelt på tre vinnere, og eneste mulighet for å kunne stikke av som én av dem, er ved å trekke et lodd eller to:

1 lodd for kommentar
2 lodd for kommentar og link på blogg/Facebook

Dersom du ikke har egen blogg, må du skrive navn og mailadresse i kommentarfeltet. Det er ikke så lett å skille én anonym fra en annen, desverre.

Heller ikke denne gang gis det ekstralodd til de som følger Bustebloggen.
Jeg setter stor pris på det dersom nettopp du vil følge, eller allerede følger, Bustebloggen min, men da vil jeg at du gjør det fordi du vil det - ikke fordi du kan få noe for det. Jeg er litt prippen sånn.

Trekningen tar vi den 30.november. Det er fryktelig lenge til, men siden Busteliten i skrivende stund enda ikke har sagt opp leieavtalen i magen, så legges det kun langsiktige planer i Bustehjemmet for tiden. Og, siden Bustebloggen tross alt feirer to år den 30., så slår vi like gjerne to fluer i én smekk og trekker de tre vinnerne da i stedet for før. Grei deal? (Ikke at innvendiger til beslutningen vil bli tatt hensyn til, men...)

Ja, også var det dette med linkingen, da. Slik gjør du det:

1. Velg "Utforming"
2. Velg "Legg til gadget"
3. Velg "Bilde"
4. Fyll inn

Bruk bildet som først er angitt i dette innlegget.

Har du ikke egen blogg og ønsker å linke på Facebook, kopierer du bare URL-adressa og limer inn i statusfeltet ditt.

Sånn! Da er det bare å bestemme seg for hvor mange lodd du vil ha, fortelle meg det i kommentarfeltet under her, og vente på O Store Trekning. I mellomtiden kan du jo titte innom Bustebloggen med jevne mellomrom, for og oppdatere deg på det siste innen tjas og fjas fra Bustehjemmet. Fingerdiareen har tilsynelatende kommet for å bli, selv om Busteliten nok kanskje vil komme til å dempe symptomene noe en liten stund. Da gjenstår det egentlig bare å si

LYKKE TIL!

Pst! Dersom ikke kommentaren din kommer opp med en gang,
kan det skyldes at jeg har kommentarmoderering et visst antall dager etter at innlegget er publisert.

Vi blogges!

Tilbake fra tosomhetshelg

2011-09-26T14:11:00.001+02:00

Først og fremst, til de av dere som måtte lure: Busteliten har ikke, bokstavelig talt, blitt ledd ut i helgen. Bustenelliks blære fungerer fortsatt utmerket som trampoline, og Bustemannen er fortsatt snill som et lam. RoseSommer hadde forøvrig en forklaring på Bustemannens noe merkelige oppførsel, og dersom denne forklaringen skulle vise seg å være riktig, vet jeg i allefall hva jeg har å gjøre: Knipe igjen!

Bustemannens oppførsel kan visstnok forklares ved at "når det nærmer seg fødselen så synker mannens testosteronnivå så han skal holde seg mer hjemme og passe på kone og barn. Dette er selvsagt noe huleboer-greier som henger igjen, og høres jo fornuftig ut." Videre kan RoseSommer fortelle at det er gjort forskning på testosteron, og at "studien viser også at disse mennenes testosteronnivå sank da ungen ble født, og at nivået sank ytterligere hos de som tok del i barnepass og omsorg." Interessant, interessant. Noe sier meg imidlertid at dette er forskningsresultater menn nødvendigvis ikke bør settes for mye inn i, da det kan tenkes at de muligens vil forsøke å motarbeide naturen, og vi vil bli sittende igjen med en gjeng patetiske wannabe-machoer.

Nuvel. Oslo. En by der det later til at en hver kultur fra hver en verdenskrok er representert; likevel føler jeg meg alltid som den eneste bondeknølen i mils omkrets. Outsideren. Oksen Ferdinand. Jeg har rett og slett ingenting i en storby å gjøre, og passer nok bedre til å sitte ensom på en eng og lukte på blommorna. Når det er sagt, så hadde vi likevel en alle tiders helg i storbyen. Det var deilig å komme litt bort fra hverdagens burde/skulle/kunne og må absolutt ha gjort. Det var deilig å ligge på hotell, komme til ferdig oppredd seng, slenge håndklærne rett på gulvet uten å ta ansvar for opprydningen, og bare gå fra oppvasken når frokosten var fortært.

Uvant luksus!

Vi har spist middag på restaurant, og vært på Historisk Museum og sett på Ötzi. Vi har ruslet tur på Karl Johan, og Busteliten har fått utvidet garderoben sin. Bustemannen er fortsatt uten nye sko (det er ikke bare, bare å finne sko i størrelse 48, hvis noen lurte), men kaffemaskinen vår har fått påfyll av nye kapsler med spennende smaker. I skrivende stund sitter jeg og koser meg med en kopp hjemmelaget kaffe mocca, og selv om det nok er for ulydighet å regne omstendighetene tatt i betraktning, har jeg likevel unnet meg denne lille utskeielsen en grå høstmandag.

Vi må jo heller ikke glemme turen med et knippe "hælle måne"-kvinns i midten av førtiårene, i Radisson Blu Plazas panoramaheis. En tur i denne glassheisen var nok det villeste de hadde begitt seg utpå på noen år, og det krevde full innsats av ansiktsmusklene våre å beholde en noenlunde alvorlig og likegyldig maske, og ikke å sprute ut i latter, slik som disse kvinnfolka gaulet og hoiet.

Også var vi jo selvsagt i et fullsatt Oslo Spektrum lørdagskvelden, da, på Humorgalla. Showet var nok ikke helt som forventet med litt for mange sketsjer på amatørnivå (fortrinnsvis med Harald Eia og Bård Tufte Johansen i hovedrollene), men absolutt verdt inngangspengene. John Cleese er og blir en legende, og Atle Antonsens lette og ledige stil veide 110 % opp for de to andre nordmennenes mer overanstrengte forsøk på å være morsomme.

Det har vært en fantastisk helg, som vi kan leve på lenge. Men, i dag er det mandag, og tosomhetshelgen er passé. Bustemannen er på jobb, og jeg er hjemme og gjør egentlig ingenting. Gråværet ute appellerer liksom ikke helt til giddalysten i dag, men en handletur til Sverige står på tapetet så snart Bustemannen legger fra seg hammeren for dagen. Matskapet er tomt, og det er jo i grunnen litt kjipt så lenge det er mat man lever av. Telleren viser at dette innlegget er Bustebloggens publiserte innlegg nummer 399, og da er det vel på sin plass at neste innlegg, nummer 400 i rekken, blir et aldri så lite jubileumsinnlegg med en aldri så liten give away? Hva sier dere? Er dere med?

Nyt mandagen folkens - vi blogges!

, som har tatt dere med en tur i panoramaheisen i dag

Teknologimotvind og helgeforventninger

2011-09-23T15:10:00.000+02:00

Og blogginnleggene strømmer på!

Jeg har den siste uka erfart at det finnes enklere ting å bedrive tiden med enn blogging, når man hverken har oppegåede datamaskin eller Internett tilgjengelig. Søndag skulle den snille Bustemannen ta sin del av husarbeidet, og bestemte seg for å støvsuge husets stasjonære datamaskin. Fire dager på reparasjon, ny CPU (eller prosessor eller hva søren det heter på fagspråket), og søttenhundre spenn, takk! Om vi ikke kunne bruke den bærbare i mellomtiden? Joda, hadde det ikke vært for at den var syk den óg, og var (og er) på et lengre sykehusopphold. Og, har man ikke før fått den stasjonære maskinen på plass, så legger Internett seg flatt. Hurra for teknologien, altså!

Sånn bortsett fra at ingenting har gått helt som planlagt denne uka (og da især ikke på den teknologiske siden), så er likevel humøret på topp. Kofferten står ferdigpakket i gangen, og så snart Bustemannen kommer hjem fra arbeid, setter vi kursen mot Oslo for en helg i tosomhet. Vi innser at det kan bli den siste på en 18-20 år - i hvertfall uten at ungene er samtaleemne og grunn til bekymring fra vi drar og til vi kommer hjem - og vi har planer om å nyte den til det fulle.

Nå skal det riktignok ikke legges skjul på at det ikke var tosomheten som i utgangspunktet var bakgrunnen for vår lille utflukt. I morgen kveld skal vi nemlig på humorgalla i Oslo Spektrum med Atle Antonsen, Bård Tufte Johansen, Harald Eia og sjølvaste JOHN CLEESE! Bustenellik gleder seg som et lite barn før julaften, og er klar for en helaften med latterkrampe. Det blir utrolig gøy, og jeg blir utrolig sur om Busteliten mot formodning skulle finne på å dukke opp før gjengen nevnt over, dukker opp på scena. Da blir det bråk! (Skjønt, vi turte ikke bestille hotell før i går, for med under tre uker til termin har vi lagt planlegging på hylla for en stund.)

Ellers blir det en rolig helg med kafébesøk og kanskje litt shopping. Bustemannen har behov for nye sko, og jeg trodde ikke jeg hørte mine egne ører forleden dag da han spurte om "dét" var hele Bustelitens garderobe. Mannen mente faktisk i fullt alvor at jeg ikke hadde gått amok i babytøyavdelingen, så langt derifra, og at vi nok burde finne litt mer når vi var i Oslo. Jeg vurderer å få ham innlagt, men tar gjerne med meg både ham og VISA-kortet hans på babytøyshopping først! Bustemannen har så absolutt vist noen nye sider av seg selv i det siste, og jeg innser at jeg muligens har brukt de siste seks årene til å undervurdere hele mannen. Til og med når jeg i går kjøpte en kakeboks ~~jeg absolutt ikke trengte~~, kommenterte han hvor fin den var, i stedet for å spørre hva i alle dager jeg skulle med den (selv om svaret selvsagt hadde vært innlysende)! Hvordan håndterer man slike situasjoner? Dette er nytt for meg, og dersom noen har erfaring på området, tar jeg gjerne i mot tips og råd.

Hjelpes meg! Nå springer klokka langt fortere enn meg, og det er på høy tid å løsrive seg fra bloggingen for å gjøre seg klar til Bustemannen kommer hjem om en snau time! Bildene viser den nye, fine kakeboksen. Kjøpt på impuls hos Åhléns for 149,-.

Ønsker dere alle en flott helg med strålende solskinn

og tid til å gjøre det dere har lyst til.

Vi blogges!