Det tar på!

Som ventet, ble det en bråkete natt i Bustehjemmet natt til i fredag. Sånn omtrent fra jeg tok kvelden litt før elleve torsdag kveld, og frem til Bustemannen stod opp fredag morgen klokken seks, stod Soodus og klorte opp utgangsdøra, mens han gjentok ”Mjau! Mjaau! Mjaaau!”. Jeg trodde jeg skulle bli G-A-L. Innimellom føles morgengry som en velsignelse.

Etter et ukjent antall note to self, fikk jeg omsider tatt meg selv i nakkeskinnet og kjøpt et reisebur til katt i sommer, og fredag var altså dagen for å innvie det. Jeg gjorde det lunt og koselig med fleecepledd og spurte Soodus pent om han kunne tenke seg å prøve det ut. Vil du ikke, så skal du, er tidvis et påkrevd prinsipp, så med en touch av mild myndighet, ble dyret skjøvet inn i buret med bakbena først. Milde himmel!

Levenet som fulgte, kan vanskelig beskrives med ord, men om det var påkjørsler hvor sjåføren stakk fra gjerningsstedet mellom Bustehjemmet og dyrehospitalet i fredag formiddag, er det mye mulig at jeg er den skyldige. Jeg vet ikke. Det var ikke så lett å konsentrere seg om veien. I passasjersetet stod det nemlig et bur som tilsynelatende hoppet opp og ned av seg selv, tippet til høyre og tippet til venstre, akkompagnert av ”Mjau! Mjaau! Mjaaau!”. ”Ro ned, Soodus! Du kommer hjem i live, forutsatt at du gir meg sjansen til å følge med på bilkøringa!”

Vel fremme hos dyrehospitalet, skulle jeg få kjenne på Soodus’ redsel. Ganger ti! Plutselig kjente jeg et dump, så hørte jeg et hvin, og plutselig var buret 3,5 kg lettere, mens noe hvitt og svart forsvant rundt hjørnet. ”Soodus!” Flott. Glemmer jeg ikke den ene igjen på loppemarked, mister jeg den andre – like ved siden av Fredrikstads mest trafikkerte innfartsåre. Jeg fikk gitt beskjed til veterinæren om at pasienten hadde tatt en avstikker, og satte med hjertet i halsen i gang en liten leteaksjon.

Som ved et under fant jeg ham igjen femti meter fra inngangsdøren. Der satt han og pep med vettskremt røst, gjemt inne i et buskas. Jeg dro ham opp etter nakkeskinnet og fikk ham med meg inn i sikkerhet. Skjønt, sikkerhet er et relativt begrep, for venteværelset var typisk nok fylt til randen av hunder, akkurat i det jeg kom heseblesende inn med en vettskremt katt i favnen.

”Soodus? Jeg kan ikke se at han er satt opp med time klokken ti,” sa dyrlegen mens hun stirret dataskjermen i senk. ”Jammen jeg er skråsikker på at det var den tiden vi fikk,” sa jeg, livredd for å måtte dra hjem med uforrettet sak. Til det hadde det liksom vært litt for mye bry. Heldigvis fant hun ham registrert likevel, og vi fikk komme inn til konsultasjonen.

På dette tidspunktet var Soodus selv så utslitt at han godtok alt veterinæren foretok seg, og han ble ikke engang beskjemmet over å ha tisset ned det fine reiseburet sitt, slik at veterinæren måtte spyle det rent. Etter litt klemming her og litt trykking der, ble det konstatert forstørret lymfekjertel, hvilket ”taler for seg selv” (altså infeksjon, for de som ikke syns at det var så selvsagt). Slapt som et slakt, hang han i armene mine mens veterinæren satte en sjokkdose med smertestillende og antibiotika, før Soodus på ny ble stappa inn i reiseburet (noe mer spak i denne omgang), og sendt hjem sammen med ti små tabletter og fem sprøyter. 1 060 kroner, takk.

Vel hjemme (etter en langt roligere biltur enn den i forveien), deiset pasienten ned i vinduskarmen, og der ble han resten av kvelden. Uten så mye som et pip. Lykken var stor da han i går morges fikk komme ut igjen. Ingen har ennå hatt hjerte til å fortelle ham at vi skal tilbake for kontroll onsdag formiddag.